Bønnebarnet

Senest for to dager siden fikk jeg en telefon fra en eldre mann i hjembygda mi, som fortalte at han ba for meg hver eneste dag. For dem som ber er det ramme alvor, konstaterer Stanghelle, og byr på Aftenpostens svarte kaffe.

Langt hjemmefra.
Stanghelle har reist langt. Fra en oppvekst i bygda Stanghelle på Vestlandet der pietisme og arbeiderbevegelse garanterte for konformitet, til redaktørkontoret i Oslo sentrum der han i dag vokter liberale prinsipper med en årvåken penn. Landets kanskje mest respekterte kommentator og redaktør, har også lagt bak seg en strabasiøs åndelig reise.

– Bruddet kom tidlig i tenårene, men det tok årevis å løsrive meg fra det kristne trosgrunnlaget jeg fikk med meg hjemmefra, sier Stanghelle og tenker høyt.

– Som barn ble jeg opplært til å se livet mitt som en del av «den store bibelske historien». Livet mitt var vevd inn i denne historien som startet med skapelsen og som en dag skulle ende med dommedag. 

Er man først vevd inn i en historie, tar det tid å komme seg ut.

Mistet trosevnen.
Stanghelles brudd med bedehuskulturen han kom fra, handlet om en ung gutts vitebegjær, og opprør mot trange rammer. På bede-huset var det meste sort-hvitt, innenfor eller utenfor, og spørsmålene fra unge Stanghelle, som hadde vært et ivrig lederemne på bedehuset, ble en trussel.

Historien er ikke enestående, men den er ekte.

– Måtte Jesus-relasjonen gå med i dragsuget?  

– Det ballet på seg. Spørsmål til kultur og uttrykk ble til spørsmål ved troens læresetninger. Ved et punkt mistet jeg rett og slett evnen til å tro.

– Husker du ikke at troen er en gave?

– Slik jeg opplever det, kan ikke troen bli virkelig hvis man ikke først godtar troens grunnleggende prinsipper. Ved et punkt klarte jeg ikke lenger å gripe dette trosgrunnlaget, sier Stanghelle som med sitt valg fikk fart på forbederne i hjembygda. 

Fisker og offiser.

– Som politisk kommentator forsøker du å forklare virkeligheten for dine lesere. Hvilken virkelighet forholder du deg selv til? 

– Etter at jeg gikk bort fra min kristne tro, lever jeg i en virkelighet uten en styrende gudshånd. Men noe av det aller viktigste jeg ønsker å formidle, er at det ikke finnes en sann virkelighet, det finnes uendelig mange virkeligheter, som vi i et fungerende samfunn må lære oss å forholde oss til. 

Stanghelle tror hans egen kjennskap til flere av disse virkelighetene gjør ham i stand til å gi sine analyser.

– Jeg kjenner virkeligheten på bedehuset og jeg kjenner virkeligheten til liberale ateister. Som ung var jeg innom både SV og Høyre, og jeg har vært både fisker på Grønland og offiser i Libanon. Disse erfaringene gir meg ydmykhet i forhold til forskjellige menneskers virkelighetsoppfatninger, forklarer Stanghelle.

Grepet av Marte. 
Som prinsipiell forsvarer av mangfoldet,  har Stanghelle ofte endt opp som kristenfolkets forsvarer. 

Da angrepene mot biskop Kvarme var på sitt verste, var Stanghelle der. Da noen ville ta støtten fra Frelsesarmeen fordi de anser homofilt samliv som synd, var Stanghelle der. Og da Marte Wexelsen Goksøyr fikk utdelt Livsvernprisen for sin tydelige stemme mot sorteringssamfunnet, holdt Stanghelle en av talene. 

– Det er få mennesker som har grepet meg slik som Marte Wexelsen Goksøyr. Mens samfunnet i denne etisk svært kompliserte saken marsjerer i takt, kommer hun og legger seg på tvers. På sin helt spesielle måte klarte hun å vise at politikernes handlinger kan få svært personlige følger. Hennes besøk på Løvebakken ble et sterkt og ubehagelig møte med virkeligheten for mange politikere.

Denne artikkelen er et utdrag fra en større artikkel i vår papirutgave denne uken. Kjøp eAvis her