Den siste høvding

Da vi intervjuet Morgan Kornmo hjemme på Røa i Oslo for halvannet år siden, fotograferte vi «pinsehøvdingen» bak skrivebordet. Foran seg hadde han T.B. Barratts velbrukte bibel og på veggen hang et stort portrett av Pinsebevegelsens grunnlegger. Fra sin sentrale plassering på ytterveggen hadde T.B. Barratt alltid full oversikt over Kornmos minste bevegelse.

Bildet er talende ettersom Kornmo gjennom mange år ble regnet som Pinsebevegelsens «høvding». Som forstander i Filadelfia, Oslo gjennom 25 år ledet han ikke bare Pinsebevegelsens største menighet, men var også talsmann for en hel bevegelse. «Når Morgan talte lyttet en hel bevegelse», uttalte Emanuel Minos i forbindelse med Kornmos bortgang fredag før påske. Det tegner et godt bilde av hvilken respekt Kornmo hadde i kraft av sitt lederskap, sin kunnskap og sin posisjon.

Med Kornmos bortgang tynnes det i rekkene av pinseledere med røtter tilbake til pinsevekkelsens første tid – generasjonen som bar videre arven etter Barratts død i 1940. Den gangen var Kornmo riktignok bare 15 år, men han gikk en god ideologisk skole hos sin far Sverre Kornmo. En ideologi han holdt fast på til det siste ved å slå fast at veien til kristen fornyelse går via kildene; åndskraften, bibeltroskapen og forkynnelsen om Jesu komme.

Frie menigheter har vært selve grunnidealet i Pinsebevegelsen helt siden starten. Det har også ført med seg en sterk motstand mot sentralstyring og organisering av menighetene. Likevel har den norske Pinsebevegelsen helt siden begynnelsen vært preget og ledet av tydelige profiler. Der motstanden mot organisering og samfunnsordninger har vært stor, har troen på Guds salvelse og enkeltpersoners nådegaver vært sterk. Resultatet har blitt en bevegelse ledet av ledere med utstråling, lederevner og gudsbenådede taleregenskaper. Dette er ledere som også våget å stå for sin overbevisning, selv når det kostet.

Spørsmålet er hvem som nå tar de gamle høvdingenes plass. Med nye tider kommer nye idealer, og mye kan tyde på at Kornmo blir siste høvding av sitt slag. Men selv om lederrollen er i endring, tror vi buskapet som opptok Kornmos liv og tjeneste vil leve videre i nye former.

De siste tiårene har samfunnet avskrevet eldre mennesker som utgåtte på dato. Bibelen ber oss derimot om å hedre våre foreldre og veiledere. I tillegg følger løftet om at det da skal gå oss godt og vi skal få leve lenge i landet. Erfaring er en verdifull kapital, opparbeidet gjennom blod, svette og tårer. Dersom vi forvalter denne rikdommen, kan vi benytte oss av kunnskapen fra våre forfedres suksesser og feiltrinn. Vi trenger ledere som an-erkjenner sine røtter, men som alltid lar framtiden være viktigere enn fortiden.

Les mer om Morgan Kornmo på side 18 og 19 i ukens avisutgave av KS.