Ikke lenger overflødig

Det gikk opp for meg hvor overflødig jeg var i Oslo. Jeg visste at det var 10-20 personer som kunne ta min plass på dagen, dersom jeg forsvant. Og jeg merket at Gud sa: «Dra til Alta».

Eiliv Kringstad Skjæret (27) og kona Eva Linn sitter på en kafé i Stokke. Han med en kaffekopp i hånden, hun med gravid mage og en Pepsi Max. Han er moldenser, hun er bergenser. Snart skal de tilbake til Alta, stedet de lever for og brenner for.

Når Eiliv og Eva Linn snakker om Alta, snakker de nemlig med iver i stemmen og takknemlighet i blikket. For dem er den lille byen så langt nord blitt et bevis på Guds godhet.

– Man vet at man har et kall, og da vet man at man har en Gud. Det kallet må rett og slett komme fra et sted, fastslår Eiliv.

Overflødig. La oss gå noen år tilbake i tid. Fire år, nærmere bestemt. Eiliv er bibelskolestudent ved Filadelfia, Oslo, og våren 2008 har han vært på en to måneder lang teamtur i Finnmark. Han knytter et bånd til fylket, og får en merkelig følelse når han kommer tilbake til Oslo. Til slutt innser han at det er Gud som har lagt et kall ned i hjertet hans.

– Jeg ser den gedigne menigheten jeg går i, med utrolig mange bra mennesker. Så kommer vi fra steder der de ikke har ungdomsledere, ingen til å drive lovsang, ingen som kan være et forbilde for tenåringer som tar imot Jesus eller fortelle om Jesus i det hele tatt. Og da begynner jeg å kjenne at Gud sier: «Du skal dra nordover», forklarer Eiliv.

Det er bare et problem: Eiliv er singel. Og innerst inne tviler han på om den rette er å finne i Nord-Norge.

To måneder senere treffer han Eva Linn.

Pushet ikke.
Hun bor i Bergen, der hun har vært ungdoms-leder i en årrekke. Hun har aldri bodd utenfor byen. Eva Linn er et skikkelig bymenneske, altså. Og det første Eiliv sier til henne når de to blir bedre kjent, er at han vet at han skal flytte til Alta.

– Det var ikke sånn at han pushet meg, at jeg måtte ta et valg på det med en gang. Men jeg tenkte at det kunne gå bra om vi var to. Og han hadde jo ikke bodd der før han heller, så han visste ikke helt hva han gikk til. Men jeg sa at han måtte komme til Bergen først. Hvis ikke kunne jeg aldri gjort det, sier Eva Linn.

De to inngår en avtale: Eiliv skal flytte til Bergen for et år, og dersom det går bra, blir Eva Linn med kjæresten nordover.

Et knapt år senere, sommeren 2010, gifter de to seg i Bergen.

Måneden etter starter eventyret i nord, et eventyr som i likhet med alle andre eventyr vil by på både vanskeligheter og oppturer.

Men det unge ekteparet angrer ikke et sekund på valget.

Bønnesvar.
Nå er de ungdomsledere i Filadelfia, Alta, i et arbeid som stadig vokser og som har hele menigheten bak seg.

– Jeg tror ikke Gud sender deg til et sted der du pines for å se mennesker frelst. Han vil oss bare vel, smiler Eiliv.

– I Oslo spilte jeg lovsang og var litt sosial, det var min greie. Nå får jeg lov til å bli brukt av Gud på alle områder. Ikke fordi det er et enmannsshow, for det er det ikke. Men hvorfor vente i ti år på å finne ut av at du kan forkynne for mennesker, eller lede lovsang eller ønske velkommen, spør han.

I Alta har Eiliv og Eva Linn opplevd at både Gud og medmennesker sørger for dem, som da bil og leilighet kom på plass som bønnesvar, etter at paret først hadde slitt med å komme seg skikkelig på plass.

– Den første julen var jeg student og Eva Linn jobbet ikke ennå, så vi hadde ikke så mye penger. Vi ba Gud om mulighet til å feire jul ved å gå ut og spise en middag sammen. Uken etterpå var jeg ute og handlet, da en dame fra menigheten kom bort til meg og sa: «Jeg ble minnet på å gi deg litt penger, så du og kona kan gå ut og kose dere.» Så fikk jeg 1.000 kroner rett i hånda. Det var helt fantastisk. Det er en kultur man ikke opplever i storbyen, forteller Eiliv.

Gud svarer bønn.
Når det unge ekteparet ser tilbake på de siste årene, er det enkelt for dem å konstatere at de gjorde det rette valget ved å flytte nordover.

– Hele den første sommeren gikk jeg og nesten vibrerte av alle tankene. Jeg visste at jeg ikke skulle være i Oslo. Da jeg sa til Gud: «Ok, du vinner. Jeg drar til Finnmark,» var det som om trykket la seg helt. Alt kom på plass, sier Eiliv.

– Hvordan vet man at Gud kaller en til et sted?

– Godt spørsmål. Skriften står ikke på veggen, det gjør den ikke.

– Den gjorde på en måte det for deg, skyter Eva Linn inn.

– Jo, men jeg kunne valgt å ignorere det. Men om du tør å spørre Gud helt konkret om hva han vil med livet ditt, da må du være forberedt på å ta konsekvensene av svaret du får. For Gud svarer bønn, sier Eiliv.