Abort etter fødselen

Filosofene (ikke legene, slik mange medier feilaktig rapporterte) Alberto Giubilini og Francesca Minerva skapte nylig mediestorm med sin artikkel «After-birth abortion: should the baby live?». Dette var en medisinsk-etisk fagartikkel trykket i Europas mest anerkjente akademiske tidsskrift for den slags, Journal of Medical Ethics.

 Filosofene argumenterer i artikkelen for at nyfødte bør kunne drepes («abort etter fødselen») når det er angivelig gode grunner til det. Det er ikke så mye originalt i deres argumentasjonsrekke. Filosofer som Peter Singer og John Harris har for lengst foreslått det samme. Hva var det da som førte til medie-dekningen og de sterke reaksjonene? Artikkelens skamløse mangel på forbehold og historisk bevissthet er én faktor: Drap på funksjonshemmede i alle aldre fant sted i stor skala i nazi-Tyskland – forfatterne burde i det minste påpekt dette, og forklart hvorfor parallellen ikke burde bekymre oss. Men den viktigste årsaken er nok at snøballen begynte å rulle da de første mediene først grep fatt i saken, og rasende kritikere responderte. Forfatterne og tidsskriftet har fått utskjellinger og regelrette trusler fra kristne abortmotstandere. Blant disse reaksjonene er mye som ikke burde være kristne verdig.

Avvik.
Kjernen i forfatternes argumentasjon er som følger: Du kan i dag ta abort for avvik X, men hva hvis et avvik som er like alvorlig eller alvorligere enn X blir oppdaget etter fødselen? Et eksempel er Downs syndrom; selv i land som har screeningprogrammer (tidlig ultralyd + blodprøve av mor) oppdages bare 60-70 prosent av fostre med Downs syndrom. Når tilstanden oppdages etter fødsel, har foreldrene ikke annet valg enn å akseptere barnet. Et annet eksempel er cerebral parese; dette oppstår iblant i forbindelse med fødsel. Siden det ikke er noen moralsk relevant forskjell på et nyfødt spedbarn og et foster, og vi aksepterer abort av fostre, bør vi også akseptere «abort etter fødsel» av spedbarnet, mener de to. 

Spedbarnsdrap.
I Nederland er det tillatt å drepe spedbarn som har en «håpløs prognose» og opplever «utålelig lidelse». Giubilini og Minerva vil gå mye lenger enn dette. I enhver situasjon der abort i dag regnes som moralsk akseptabelt, bør også spedbarnsdrap aksepteres, hevder de. Dette innbefatter alle situasjoner der foreldrene vurderer det slik at å få barn vil skade eller belaste familien – endog om spedbarnet er friskt. For altså: Argumentene som begrunner abort, begrunner også spedbarnsdrap i de samme situasjonene. 

Til grunn for dette ligger forutsetninger om at fosteret og spedbarnet ikke har interesser som er moralsk betydningsfulle; selv om de er mennesker er de ikke personer i moralsk forstand. Forfatterne hevder at bare personer som kan sette seg mål i livet kan sies å bli skadelidende ved å bli drept. 

Frihet.
Hva tenker så jeg, som kristen medisinsk-etiker og abortmotstander, om artikkelen? Prinsipielt vil jeg forsvare at den trykkes, av hensyn til prinsippene om akademisk frihet og ytringsfrihet. Dette er friheter som også kristne vil nyte godt av når tradisjonell kristen etikk i tiden framover blir enda mer forhatt og marginalisert enn den er i dag.

Fordi jeg har lest tilsvarende argumentasjon før, og kjenner de akademiske spillereglene, som tillater alle slags teoretiske tankeeksperimenter, lar jeg meg ikke hisse opp av artikkelen. Like fullt er jeg enig med kommentatoren som skrev: 

«Tidsskriftet deres trykket en ekstremt støtende – om enn velargumentert – artikkel. Dere angrep de dypeste oppfatningene til flertallet av menneskeheten. Dere tillot trykkingen av en artikkel som tar til orde for følelsesløs vold mot de mest hjelpeløse av alle mennesker.»

Skremmende.
Man kan også snu dette på hodet og si at forfatterne har gjort offentligheten en tjeneste. Deres argument om at abort i situasjon X rettferdiggjør spedbarnsdrap i situasjon X er logisk uangripelig. Og siden konklusjonen – at spedbarnsdrap er moralsk akseptabelt – er så uhyrlig, må det være noe galt med aborttilhengernes utgangspunkt. I filosofien kalles dette reductio ad absurdum: Y leder med logisk nødvendighet til Z; Z er uakseptabel (absurd); følgelig må utgangspunktet, Y, også være uakseptabel. Forfatternes nytteetiske utgangspunkt, om at fostre og spedbarn ikke er personer fordi de ikke kan sette seg mål, bør således forkastes. 

I det hele tatt kunne det være behagelig å sette seg rolig tilbake og se på mens nytteetikerne gradvis oppdager og utleder de hårreisende konsekvensene av sitt eget, menneskefiendtlige verdensbilde. Men utsiktene til at de kan komme til å sette sin etikk ut i livet, er såpass skremmende at vi får holde oss årvåkne. KS