Hva nå, Norge?
Først tenkte alle at det var ekstreme muslimer som sto bak og truet vårt demokrati og vår ytringsfrihet.
I stedet var det en etnisk nordmann som gikk til angrep på det demokratiske og flerkulturelle samfunnet. Et sjokk!
Resultatet av terroren ble det motsatte av det drapsmannen ville, nemlig å stanse utviklingen av et fritt og åpent samfunn.
I stedet merker vi en ny opplevelse av å være ett folk på tvers av etniske, kulturelle, politiske og religiøse skillelinjer. Det gir håp for framtiden.
Hva nå, Norge?
Vi vet vi at framtidens utfordringer står i kø. Jeg reagerer sterkt på at det er personer i det kristenpolitiske miljø som mener dette skjedde fordi Gud ikke lenger holder sin hånd over landet på grunn av avkristningen. En gammeltestamentlig domsteologi. Ulykker og katastrofer kan ikke uten videre måles verken i forhold til ugudeligheten i landet eller de kristnes bønneinnsats. Under de verste regimer har Guds sak gått fram. De mest kristne samfunn har blitt rammet av jordskjelv eller krig. I en verden hvor både kjærlighet og djevelskap finnes, er det mye vi ikke kan forklare, både på det personlige og nasjonale plan. Det vi vet er at Gud lot sin vrede ramme sin Sønn, Jesus Kristus, og at han etterjager personer og nasjoner med sin uendelige kjærlighet.
Hva nå, Norge?
Terrorangrepene freder selvfølgelig ikke Arbeiderpartiet og regjeringen fra framtidig politisk debatt. Men i sorgen samler man seg om det man har felles. Høstens valgkamp vil være preget av dette og mane til disiplin. Vi vil at kjærligheten skal seire over hatet, og vi ønsker et åpent demokratisk samfunn! Men bak alle gode ord om kjærlighet og toleranse, ser vi store og viktige forskjeller i tenkning om framtidens flerkuturelle samfunn.
Hva nå, Norge? Vi har hørt taler om mer åpenhet og mer demokrati. Hvordan kan et slikt samfunn bygges, samtidig som politiet må forsterkes for å forsvare både våre folkevalgte og beskytte folket fra ekstreme elementer?
Vi har sett hvordan folk har søkt til kirken i denne fasen. Det ligger fortsatt en tro på Jesus Kristus og hans kirke i folkesjelen. Hvordan tar vi vare på den og hvordan kan vi være tydeligere på vår grunnvoll og våre røtter i framtidens mulitireligiøse samfunn?
Hva nå, Norge?
Spørsmålene står i kø, og de vil få sine svar, forhåpentligvis til det beste for land og folk. Her har vi som menigheter et stort ansvar for å delta og vise vei, i bønn og samfunnsansvar. Jeg tror at Jesu Kristi kirke er lys og salt i nasjonen, og jeg vil sterkt oppmuntre til mer bønn for landet og landets ledere.
Det tror jeg på av hele mitt hjerte.
Vår hovedoppgave er å bringe evangeliet om Jesus Kristus, han som er verdens håp, til et folk som nettopp i en tid som denne viser åpenhet for troen.
