Å forstå hverandre

For å kunne forstå hverandre, trengs et felles språk. Språkforvirringens forbannelse fra Babel brøt ned fellesskapet og enheten mennesker imellom. Å ha et felles språk innebærer at man oppfatter ord og foreteelser på samme måte. Det er ikke alltid sikkert at man mener det samme med samme ord. Da snakker man lett forbi hverandre.

Språkoppfatning 
Når mennesker skilles fra hverandre, forandres språkoppfatningen steg for steg. Det er dette, mener jeg, som har skjedd i den splittelse som har skjedd mellom kirkelighet og frikirkelighet den siste tiden. Man kan merke det på ord som «vekkelse», «frelse», «liturgi», «bønn». «misjon», «enhet» osv. Disse ordene og andre liknende, er ord som i en sammenheng fylles med positivt innhold, mens det i andre sammenheng ses som noe negativt. Disse oppfatninger går senere i arv og forsterkes fra generasjon til generasjon. De blir en del av den åndelige kulturen man lever i og verken setter spørsmålstegn ved eller forklarer. Innstillingen og oppfatningen inngår i den emosjonelle bagasjen man bærer med seg og blir en kollektiv identitet i den sammenheng man befinner seg og skaper trygghet og tilhørighet.

Identitet og språkÅndelige ord og uttrykk er ikke bare beskrivelser av fakta, men fungerer også som bærere av følelser og utgjør markører for identitet. Siden vi er kollektive felleskapsvesener – ikke bare isolerte individer – men sammen skaper kulturer, så blir de ord og det språk vi bruker, en pakke som holder oss sammen. Å i et miljø sette spørsmålstegn ved språkbruken, vurdere ordene, analysere deres innhold og skape definisjoner, er ikke all- tid lett. Men det er nødvendig. Ikke minst om vi vil at språket skal formidle både sannhet og fellesskap, og særlig når vi strekker oss utenfor vår egen gruppe.

Uforståelig
Vi kan se nødvendigheten av dette i debatter som føres i opinionsspalter i media. Av og til brukes et språk som er velkjent i et miljø, men uforståelig for dem som står utenfor. Appellartede sjargonger fungerer hvis man preker for sine egne, men ikke nødvendigvis for kristne fra andre sammenhenger. Det gjelder særlig i debatter mellom kristne. Å pådytte sine meningsmotstandere meninger som de egentlig ikke har, å mistenkeliggjøre deres språkbruk eller underkjenne ord som man selv ikke er vant med, er dårlig smak, men dessverre vanlig.
Å håne ordvalg siden de i deres egen krets anses som feil, uten at man egentlig vet hva de betyr, vitner ikke bare om mangel på kunnskap, men også om stor uvitenhet. Redselen for å bruke meningsmotstanderens ordvalg er ogsa

stor. Hva man da ikke ser, er at man blir fattig og begrenset ved at man mister rikdommen i språket.

Usakelig
Debatter behøves og alle oppfatninger må få høres. Derimot er det ikke sagt at vi kan si hva som helst om hverandre. Vi kan ikke presenteredem vi debatterer med på en så usaklig måte at de ikke kjenner seg selv igjen. Det kan gi retoriske poeng, men har ikke noe med godt språkbruk å gjøre. Ord må formidle sannhet og et faktisk saksinnhold som kan oppfattes likt av alle. Vi må ha respekt for forskjellig språkbruk. Når vi kjenner igjen hverandre på tross av våre dialektale betoninger, økes både vår forståelse og vår t fellesskap. Da blir mangfold til rikdom og innsikten forener oss. La oss ikke støte hverandre bort med våre schabloner, men lytte på hva den andre egentlig mener. Da kan vi finne skatter hos hverandre.