Det er viktig at ledere som har autoritet, selv står under autoritet.
Harald Hårfagre fikk ikke tilnavnet sitt ved en tilfeldighet. Han hadde nemlig langt hår. Årsaken til det er interessant med tanke på norsk historie og kultur. Norge var på den tiden styrt av mange småkonger. Harald hadde bestemt at han ikke skulle klippe håret før han hadde samlet Norge til ett rike. Dette tok tid – håret ble langt. Hvorfor tok det så lang tid? Småkongene ville ikke samle seg under én leder som én nasjon.
I dag skulle jeg tro alle nordmenn er glade for at Harald Hårfagre lyktes med sin drøm om samling av Norge til ett rike. Han har tjent vårt folks interesser ved sin ledelse den gangen, og vi nyter godt av dette over 1.100 år senere.
Småkongementalitet.
Likevel ligger det fremdeles litt igjen av småkongementaliteten i den norske folkesjelen. Øystein Sunde synger: «Du må’kke komme her og komme her.» Sang og musikk er med å gjenspeile kulturen. Janteloven forteller at man ikke bør stikke seg fram og tro at man er noe spesielt. Ingen bør ha noe mer å si enn andre.
En predikantkonferanse.
For noen år siden var det predikantkonferanse i Oslo. Jeg bodde på den tiden i Garmisch-Partenkirchen og var med i pinsebevegelsen i Tyskland. Der var jeg vant med ryddige forhold. Struktur, orden og klare mandater var normalt. Nasjonal visjonær ledelse med samhold for nye framstøt var kulturen jeg levde i. Samlet strategi for planting av nye menigheter var tenkningen. Selv var jeg engasjert i menighetsplanting i Bayern. Støtte og oppbakking av regional og nasjonal ledelse var en selvfølge.
Så kommer jeg altså til predikantkonferansen i Oslo. Selv om jeg kjenner norsk pinsebevegelse meget godt, var det for meg overraskende og nesten litt pinlig da diskusjonen om opprettelse av en type «ledelse» for norsk pinsebevegelse kom på agendaen. Egentlig ville mange ikke ha noe lederskap, men en «postkasse» som skulle ta seg av henvendelsene til norsk pinsebevegelse. De som ble valgt til oppgaven skulle altså være mottakere av og behandle henvendelsene som kom.
Diskusjonen gikk nesten en hel dag hva denne gruppen skulle hete – Kontaktutvalg eller Lederråd? Vi landet på navnet Kontaktutvalg – altså mer postkasse enn lederskap. Navnet Lederråd ville gjenspeile for stort mandat. Vi vil jo alle lede selv, men ikke «kom her og kom her» og tro at jeg vil la meg lede av andre. Jeg er glad for at vi har kommet et langt stykke videre siden den gangen.
Tjenere eller ledere?
Men, sier noen, vi skal være tjenere, ikke ledere. Det er mye snakk om ledelse, men ikke om tjeneste, hører vi – som om dette skulle være noen motsetning. Hvis Gud har gitt noen leder-gaver og mandat til å lede, så er det jo nettopp ledelse de skal tjene med. Å være leder handler jo ikke om å herske, men å tjene fellesskapet for Guds rikes utbredelse og menneskenes beste.
Mandat og visjon.
For noen er det viktig at Lederrådets leder er leder av Lederrådet, men ikke kan kalles leder av Pinsebevegelsen. Etter min mening bør mandatet til Lederrådet med dets leder gjøres klart og tydelig og sterkt. Klarhet og tydelighet skaper trygghet, som igjen er god grobunn for gode relasjoner i enhet. Manglende ledelse skaper spredning, sier Jesus om forholdet mellom hyrden og sauene (Mark 14,27). Noen etterlyser mer visjonært lederskap, men hvordan kan lederskapet være visjonært hvis ikke en gang mandatet er klart.
Jeg er glad for at den nyvalgte lederen av Lederrådet, gir signaler om erobring og menighetsplanting – ekspansjon og vekst. Det er tid for samling om oppdraget under ledelse av gudgitte ledergaver.
Autoritet under autoritet. Når Jesus møter høvedsmannen (Matt 8,5-13), får denne mannen vitnesbyrdet fra Jesus at han har stor tro. Den troen som tilskrives ham har bakgrunn i mannens forståelse av autoritet og underordning. Han sier at han står under autoritet og selv har autoritet over andre.
Jeg tror det er viktig at ledere som har autoritet, selv står under autoritet. Det er tro, og det gir trygghet og tjener fellesskapet.
Frank Erlandsen er pastor i Betel, Trondheim.
