Når kristne igjen blir disipler

Denne sommeren har vi vært ute på en seks ukers reise med hele familien. Vi har vært utenfor Europa, og inntrykkene har vært mange og viktige. Det har vært en sterk opplevelse å se det Gud gjør på andre steder. Vi har møtt mange kjente og kjære Herrens tjenere, og samtidig fått se mye nytt og bli kjent med mange nye virksomheter.

Jesus er virkelig det eneste svaret for vår tid, det er det ingen tvil om. Der Guds rike går fram, blir mennesker møtt, og får nytt håp, både for nåtid og framtid. Troende som går i Jesu fotspor utgjør en forskjell i alle slags folkegrupper, byer og steder. Vi har møtt mennesker som gjennom plutselige naturkatastrofer har fått alt de eide revet vekk, og vi har vært i hjem med større luksus enn det vi noensinne har sett før.
Men overalt har vi funnet det samme: Oppriktige etterfølgere av Jesus. Sanne disipler med Jesus som Herre, som søker å leve til behag for ham, og utgjøre en forskjell i livene til medmennesker han elsker. Det har vært styrkende å se dette. Over hele jorden reiser Herren opp et folk som elsker ham, uavhengig av omstendigheter, sosial status eller annen rang. Mennesker med en indre trang til å tjene Kongen, som søker hans hjerte, hans måte, hans stil.
Det er også mye annet å si om alt det man ser og hører på en slik lang reise, som det ikke er verdt å ta etter, som det ikke er grunn til å glede seg over, men Guds ord ber oss om å holde fast på alt det som duger og er ros verd, og nettopp dette har vi valgt å gjøre: Det er et tydelig mønster som går igjen overalt der vi har vært; troendes trang til å leve som disipler, til å studere Guds ord, til å leve i bønn til Gud og se alle livets forhold preget av troen på den levende Gud.

Rett før vi reiste, sendte Stephan manuset til sin nye bok  «Det Jesus Revolusjonære Manifest» over til trykk. Boken kommer under Jesus Festivalen denne uken, og jeg siterer derfra: «Antiokia var stedet der disiplene første gang ble kalt kristne. Nå lever vi i en tid der vi trenger å se at de kristne igjen blir kalt disipler.» Dette er med få ord en oppsummering av vår tids kanskje største utfordring, men også største mulighet. Det var disipler Jesus kalte, det var som disipler Jesus ba oss å leve og følge etter ham, og det var disipler han ba oss gå ut og gjøre av alle folkeslag.

Disippelholdningen kvalitetssikrer ikke bare kristuslivet i den enkelte troende, disipler utgjør levende byggestener i Guds menighet. Disipler lever i personlig vekkelse med Jesus, disipler bringer ham ut til andre, disipler er tjenere, disipler gjør Jesu gjerninger, disipler går mot strømmen, disipler bygger Guds rike sterkt og solid i sine verdener. Ingenting kan stoppe disipler. Jesus utfordrer og kaller oss til å følge ham som hans disip­ler med disse ordene:

«Den som vil følge etter meg, må fornekte seg selv og ta sitt kors opp, og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld og for evangeliets skyld, han skal berge det. Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? Eller hva kan et menneske gi til vederlag for sin sjel? Den som skammer seg over meg og mine ord i denne utro og syndige slekt, ham skal også Menneskesønnen skamme seg over når han kommer i sin Fars herlighet, sammen med sine engler.»

Disse ordene er like høyaktuelle for alle som ønsker å leve som disipler av Jesus i dag, som de var det for de første disiplene. Over hele jorden står Jesu disipler sin prøve, på ulike måter, men med de samme kjernespørsmålene i sentrum; Vil vi følge ham helhjertet, eller velger vi å skamme oss over ham og hans Ord? Vi er i en tid der de kristne igjen må bli kalt til disipler.