Bruk de unge

Det er interessant å se det fokuset enkelte fotballklubber har fått denne våren fordi de har satset på unge spillerne. En foregangsklubb i så måte er Rosenborg som målbevisst i flere år har satset på unge fotballspillere. Nå tilfører disse spillerne klubben en ny giv og «gamlegutta» utfyller disse med sin rutine, overblikk og erfaring.

Det er blitt hevdet at en av grunnene til denne satsingen er finanskrisen som har hindret klubber i å kjøpe dyre utenlandske spillere, og dermed har de vært nødt til å satse på egne unge spillere.

Forgubbing.

Angående det å satse på unge spillere, er en kjent vestlandsklubb blitt nevnt som et eksempel på hvordan det ikke skal gjøres. Der har klubben glemt å satse på de unge, med det resultat at det de senere år har skjedd en forgubbing, og klubben sliter med tanke på suksess i framtiden.

Våre menigheter kan lære av dette. Dersom vi glemmer å satse på de unge, kan framtiden fort innhente oss. Det er i det seneste laget å satse på de unge når resten av folket er langt oppe i årene. De lederne og menighetene som ser framover i sine strategiske satsninger, lar de unge ta del i oppgavene sammen med erfarne ledere. Slik bygger man kontinuitet og utvikler de unge sammen med de voksnes erfaringer.

Slipper de til?

Noen betimelige spørsmål kan være: Slippes de unge til i menigheten? Får de bare lov til å ta ansvar på sine egne samlinger – eller er de sentrale medarbeidere også i det øvrige arbeidet i menigheten? Får de lov til å lede søndagsmøter? Tar vi de unge som har åndelig utrustning, og de som har ledergaver, inn i lederskapet i menigheten?

Det å satse ungt er ikke en nymotens sak. Jesus kalte unge disipler til å bli ledere i sin menighet. Han hadde absolutt tro på de unge. Går vi til vår egen historie er det mange gode eksempler på ungdom som tidlig fikk ansvar. Min barndomspastor, Tom Erlandsen, ble forstander 21 år gammel. Evangelist Emanuel Minos ble heltidsforkynner lenge før han var 20 år gammel. Tidligere pinseleder i Sverige, Lewi Pethrus begynte bare 19 år gammel. Mange av de som er bærere og ledere av vekkelsen i Kina er unge mennesker.

Aril Edvardsen fikk også sitt kall i ung alder. Da han bare var 21 år gammel fikk han visjonen om misjon til verdens unådde. Året etter utgav han første nummer av bladet Troens Bevis. Deretter gikk det slag i slag. Troens Bevis Bibel & Misjons Institutt ble bygget før han var fylt 30 år.

Ikke bare eldre menn.

Vi må vokte oss at ikke vår virksomhet ledes av bare eldre menn. Det vil gi feil signal og være lite motiverende for den oppvoksende slekt. Vi må være flinkere til å tenke ungt.

Det er et ordtak som sier: «Like barn leker best.» Jeg kan forstå at det er lettest å omgås mennesker på samme alder og med samme bakgrunn. Da forstår man jo hverandre og kan nikke gjenkjennende til samme ting. Men for å kunne utvikle seg trengs det utfordringer og mennesker som ser en sak fra andre sider. Vi trenger noen som stiller spørsmål, ikke kverulerende og negative, men friske, konstruktive og utfordrende spørsmål.

De unge må aldri bli en trussel og noe ubehagelig. Vi må se på dem som gode og viktige medarbeidere. Derfor må vi være nær dem. Jeg kan lære av dem og de kan lære av meg!

Vi står foran store utfordringer i det kristne arbeidet. De eldre som har vært med i mange år har gjort en formidabel innsats. Vi skylder dem en stor takk.

Samtidig trenger vi desperat at de unge stiller opp og blir tent for Guds rikes arbeid. Men da må vi gi dem tillit og oppgaver. Kloke er de som satser på de unge mens de eldre fortsatt er en ressurs. Da kan nemlig de unge lære av de eldre – og sammen kan de blir et slagkraftig team.