Sjef eller slave

40 år – er det virkelig så lenge siden den karismatiske bølgen feide inn over store deler av norsk kristenhet? Et av temaene som kom i fokus var lederens – pastorens – prestens rolle. Det gikk i to retninger: Teambygging – eller all makt til pastoren. Særlig i nye menigheter har dette vært et brennbart tema som noen ganger har ført til katastrofe. Hva med din menighet? Kjører dere bare i gamle spor, eller holder dere kanskje på å eksperimentere dere i hjel?

Derfor noen refleksjoner: Jesus satte en standard for kristent lederskap da han vasket føttene til disiplene sine ved det siste måltidet. Det var tjenernes oppgave Mesteren tok på seg. Denne praksisen skal dere føre videre, sa han. Ledere som herskere er en utenkelig tanke i den første menighet.

«Dere skal ikke herske over menigheten som er betrodd dere, men være et eksempel for hjorden»  (1 Pet 5,3).

«En forstander skal være det med iver,» sier Paulus i Rom 12,8. Men tjenesteiveren hos menighetsledere kan likevel bære helt galt av sted. Ofte kan lederen slite hardt med lange dager i menighetens ulike aktiviteter og oppdrag og derfor lett forsømme sitt personlige liv.

Magnus Malm sier: «Det presset kristne ledere står i, rammer familiene deres på en måte som ofte skader ekteskapet, vaksinerer barna mot kristendom, skaper en forstemt atmosfære i menigheten og, ikke minst, kveler frimodigheten hos lederne selv.»

Her har det vært syndet mye i menighetene og kirkene. Urimelige krav om å forsake familie­livet har blitt stilt.

Ubibelske forventninger har ført mange på feil spor. Det kan trenges omvendelse hos oss, slik at vi kan fostre sunne ledere. Det er også viktig at våre ledere kan utvikle nettverk for støtte og veiledning utenfor menigheten. Slike nettverk kan oppstå spontant, men også planlegges. I ethvert geografisk område burde kristne ledere ha mulighet for å slutte seg til et slikt nettverk.

Det er flere betegnelser i Det nye testamentet på menighetsledere. En autoritetspyramide, hvor den ene rangerer over den andre, finnes ikke. Jesus satte enhver slik pyramidetenkning på hodet. Embetstanken, som vi kjenner fra senere århundrer, er helt ukjent. Tvert imot møter vi en «flat» modell med et tjenende lederskap der de enkeltes utrustning utfyller hverandre.

Nådegaver. Mine viktigste observasjoner er:

• Et lederskap i de første menighetene er en gruppe kristne, valgt og innsatt for å ta ansvar for menigheten i et område.
• Husmenighetene er en naturlig del av det større fellesskapet og underlagt dette lederskapet.
• Ledergruppen forestår og fører tilsyn med menigheten og ser til at både forkynnelse, undervisning og omsorg blir tatt vare på.
• Lederne representerer ulike nådegaver som utfyller hverandre. Sammen bruker de sine gaver til å lede og til å utruste menigheten til tjeneste.

Når vi skal velge ledere er ofte utrustningen deres vel kjent i menigheten etter mange års tjeneste. Men den kan også oppdages som en gryende nådegave hos en ny kristen. Det er et kall til lederne å oppdage og framelske nye gaver og tjenester. En forstander – pastor – skal være en organisk del av lederskapet.

For alle som gis ledertillit er det viktig at de:

• Brenner for noe.
• Er villige til å bruke sine nådegaver.
• Vil la Den Hellige Ånd forme personligheten til et liv i kjærlighet og tjeneste.

Resultatet er positivt smittsomt og vil bringe nytt liv til menigheten.