 Bønnesvar i bøtter og spann: For Arthur Veines og og Marvin Solgren ble det en oppvekker at oppvekstmenigheten Klippen ble lagt ned, og gjennom bønn gjenoppsto den. Bilde: Karl Andreas Jahr/KSMåtte døpe tolv lofotværinger på rappenPublisert 02.06.2012 Frelse og helbredelse har blitt et samtaletema blant folk flest i Lofoten. – Jeg tipper du er litt overrasket. – Er jeg? – Jeg tror det. Alle tenker at Lofoten er fjell og hav, men her i Leknes er det gaske mye jordbruk, som du ser, forteller Marvin Solgren. Han kjenner sitt hjemsted godt. Spisse fjell ligger i horisonten i nesten alle retninger, men foran dem er det kilometer på kilometer med jordbruksland som ennå ikke helt har rukket å bli grønt. Etter to minutter er småpraten over. Temaet endres raskt fra turisme og lofotnatur til det som ligger hans hjerte nærmest: At folk møter Jesus i hjemtraktene hans – og det i rikt monn. – Plutselig måtte vi døpe 12 personer på rappen, forteller Solgren.
Denne artikkelen er hentet fra vår papirutgave denne uken. Kjøp eAvis her KS-notis Pinsevekkelsen har historisk sett herjet ytre Lofoten som få andre plasser i nord. Området har fått tilnavnet «bibelbeltet i nord». Hver liten bygd eller fiskevær hadde sin lokale pinsemenighet. I 2010 sto bare Betel, Lofoten i Leknes igjen. Siste menighet som ble nedlagt var Klippen, Lofoten, som ligger en mil østover fra Leknes. Nedleggelsen av Klippen ble en oppvekker: Er pinseilden som en gang brant så kraftig, i ferd med å slukne helt? Marvin Solgren, Arthur Veines og tre andre startet å be ved slutten av året 2010. Etter hvert ble flere i Betel med. I januar 2011 skrev Solgren en notis til KS, hvor de markerte at tiden var inne for å be for Lofoten. Svaret kom fortere enn de kunne ane. – Frafalne og lunkne begynte plutselig å vende tilbake til menigheten. Ikke lenge etter ble to familier frelst, forteller Solgren. Deretter, i februar, tok det av. 30 personer ble frelst i løpet av årets to første måneder. Jørn Strand skulle holde møter i én uke, men ble i 14 dager. – Vi måtte leie Lekneshallen for å få plass til pågangen av folk. Jesustanker i 19 år I nærheten av læstadianernes største forsamlingshus i Norge, hvor de samler 300 mennesker hver søndag, svinger vi inn til en enebolig rett utenfor Leknes. – Bestemoren min fikk meg til å tenke på Gud og Jesus i 19 år, forteller Silje Kristensen (27), mor til femåringen Chris Johan. – Hun var et herlig menneske. Jeg likte så godt å være i nærheten av henne, og jeg likte godt å bli med på møter, forteller hun. Å bli kristen kom ikke på tale, forteller hun, men likevel snek hun seg med på møter i Betel. Hennes avdøde bestemor hadde gått der i alle år, og betød mye for Silje. Men i februar 2011, midt i det nye bønnestuntet til Solgren, bare bestemte hun seg – nærmest ut av ingenting. – Til og med Chris Johan begynte å spørre om Jesus. Da bare bestemte jeg meg for å bli kristen, forteller Silje. Sterke mirakler I samme periode ble nærmeste nabo med Klippen, Odd Egil Benjaminsen (31), frelst gjennom en nyfrelst kamerat. – Med én gang ble han roligere, mindre bråsint og han bannet ikke så mye, forteller kona Ellen (22). Mannen hennes, Odd Egil, hadde akkurat blitt kristen, og syn som tidligere hadde plaget ham, sluttet å hjemsøke ham. Men alt var likevel ikke topp. Yngstesønnen Filip på ett år slet med forferdelige smerter. I flere uker hadde spedbarnets rumpeballer hatt svære, dype kjøttsår. Mor og far hadde prøvd alt fra moderne medisin til kjerringråd. Kjøttsårene ble dypere og Filip skrek og skrek. – Vi tok med oss Filip på møte med Jørn Strand. Og selv om jeg syntes det hele var litt rart, ønsket jeg virkelig at han skulle for Filip. Strand ba, men ingenting skjedde. De kom hjem fra møtet sent på kvelden og bleieskift sto for tur, men de to store kjøttsårene lyste fortsatt mot Ellen. Filip vred seg fortsatt i smerte under bleieskiftet. Motløse gikk ekteparet til sengs, men dagen etter kom sjokket: – «Æ kauka», forteller Ellen på klingende nordlandsk, mens hun kikker bort på mannen sin. – Sårene var borte, på kun få timer. Kjøttsårene fra kvelden var redusert til små, små rosa merker i huden. Det var dråpen for Ellen. Hun kastet seg på telefonen og ringte Jørn Strand for å ta imot Jesus. – Jeg turte ikke annet. Det var en ren maktdemonstrasjon av Herren. For familien Benjaminsen stoppet det ikke der. De opplevde flere mirakuløse hendelser, som blant annet endte i at også faren til Odd Egil tok imot Jesus. – Det mest fantastiske er at mange familier og enkeltmennesker i Lofoten kan fortelle lignende historier, forteller Solgren, som har sittet litt unna og lyttet. Kostnad Vi sitter i Klippen-lokalet mens regnet øser ned utenfor. Det blir også noen regnværsdager for de nykristne. Både Silje Kristensen og familien Benjaminsen forteller at miraklene og frelseshistoriene har blitt et samtaletema blant folk. Nysgjerrighet ispedd skepsis preger den jevne lofotværing. – Mange venner har vendt oss ryggen, men vi har fått en haug med nye venner, forteller Ellen. Til tross for kostnadene har lofotværingene i fortsatt å være nysgjerrige på Jesus. – Mange av både de nykristne og de «oppvekkede» kristne ble så ivrige at de måtte fortelle hva de hadde opplevd videre, forteller Marvin Solgren. Arthur Veines, huseier og primus motor, entrer og legger til: – Utover sommeren viste det seg at spesielt narkomane og drankere møtte Jesus. Flere er på Østerbo, og noen har gått videre på bibelskole.
Denne artikkelen er hentet fra vår papirutgave denne uken. Kjøp eAvis her  
 |
|||||||||||
