Stolt pappa

Min egen generasjon forlot denne kirken for 20-30 år siden. Jeg nektet å la det skje igjen.

Sist søndag holdt Kenneth Grönroos sin avslutningstale i den svensktalende pinsemenigheten Filadelfia, Helsingfors. 40 år etter at han første gang ble pastor i den finsk-svenske menigheten, overlater han roret til den nesten halvparten så gamle Johan Forsbäck (33).

Tredobling.
Pinsemenigheten hadde ikke lyktes med generasjonsskiftet og et 50-talls mennesker fylte møtesalen da Grönroos returnerte og begynte på sin siste periode som pastor i 2005. Det ble fort tydelig at menigheten ikke ville overleve dersom ikke noe drastisk skjedde.

– Vi hadde et stort antall unge mennesker som banket på døren og bestemte oss for å gi dem eierskap, sier han.

Det gamle lokalet ble pusset opp for 30 millioner kroner for noen år siden, med nytt lydanlegg, nye søndagsskolerom, modernisert kafé og lyskastere. Og røykmaskin, selvfølgelig.

– Da jeg kjøpte røykmaskinen, sa jeg til eldstebrødrene at Gud har lovet å sende sin ild, så da kan vi stå for røyken, ler han.

I dag er møtebesøket tredoblet. Ikke først og fremst på grunn av virkemidlene, men fordi menigheten ga de unge forkjørsrett. Som en 18-åring slo Grönroos på skulderen og sa: «Takk for at dere bygde dette huset for oss.» 

– Det var lønningsdagen! Gutten hadde forstått at pensjonistene ikke hadde kjøpt videoprojektoren og røykmaskinen for sin egen del, smiler
Grönroos.

Familiefølelse.
Hjemmet er referanserammen når Grönroos forklarer menighetens utvikling de seks-syv siste årene. For den avtroppende pastoren handler ikke menighetskultur om politikk, men snarere om familiefølelse.

– Vi sier ofte; «vi er så takknemlige for ungdommen». Men det gjelder bare så lenge ungdommen oppholder seg i et kjellerlokale. For så fort de stiger opp på plattformen, er vi ikke så glade lenger. Hvor glade er vi egentlig i dem da?

Grönroos snakker rolig, ydmykt og gjentar gang på gang at han «ikke er noen ekspert». Likevel har han gjort noen erfaringer han gjerne vil dele.

– Når jeg ser at de unge spiller, gleder seg og vokser i kirken, vokser også jeg som pappa. Familiefølelsen er nøkkelen i ethvert generasjonsskifte. Uten den  havner vi på den politiske arenaen. Da oppstår lett de kulturelle spenningene.

Grönroos mener at menighetskulturen har blitt så avgjørende for mange kristne at vi ikke lenger føler oss som en del av «Guds familie» når kulturen ikke lenger representerer vår smak. 

– Hvor blir det av Kristus dersom det bare er mitt engasjement i koret eller musikkstilen som holder meg i Guds hus, spør han retorisk.

Kulturøvelse.

– Hva med deg selv? Som 60-åring er vel ikke moderne lovsang favorittmusikkstilen?

– Nei, det er nok sant. Jeg har alltid vært litt opposisjonell. Jeg er en del av 68-generasjonen og startet som 17-åring bandet «Christ Power». Vi skremte mange mennesker allerede da med våre trommer og gitarforsterkere, ler han.

Som ung kjente han selv på følelsen av å stå utenfor den rådende kirkekulturen, en erfaring som senere har ledet ham til studier i sosiologi for å forstå menighet, kultur og miljø bedre. 

– Jeg har selv tatt et valg om å tilhøre Guds rike, og dermed bestemt meg for å ikke se på kulturen som menighetens vesen. Kulturen er som en kopp. Det er ikke koppens form som bør være diskusjonsemnet, men koppens innhold.

For noen uker siden tok han sin kone i å høre på ungdomsbandet Hillsong United på kjøkkenet.

– «Hvorfor lytter du til Hillsong United,» spurte jeg. «Jeg forsøker å bli vant til det,» svarte hun. Det synes jeg var så flott av min kone. Kultur er noe man kan øve seg opp til å forså selv om man blir gammel. Det handler om det samme som når man reiser til en annen kultur – man har et åpent sinn.

Denne artikkelen er et utdrag fra en større artikkel i vår papirutgave denne uken. Kjøp eAvis her