Stafettvekslingen

– Dette er en støttann fra en afrikansk elefant. De er ulovlige nå, men jeg fikk den med hjem til Norge på 60-tallet. Her, hold den.

82 år gamle Unni Marcelle Haugen løfter opp den store elfenbensgjenstanden og legger den i armene på Martine Svinterud (21). De to har stått og beundret alle de afrikanske klenodiene som befinner seg i Unnis leilighet på Stovner i Oslo. Det er skatter med en uvurderlig affeksjonsverdi.

– Så tung den er, utbryter den unge jenta, idet hun får overbrakt støttannen.

– Jeg hadde en som var mye større, men den ga jeg bort til datteren min, smiler Unni.

De siste timene har de to snakket sammen om misjon. Unni har vært misjonær i Afrika i en
årrekke. Martine drømmer om det samme.

Det gleder Unni. Til tider har hun følt at det er færre unge som ønsker å dra ut for å fortelle de gode nyhetene til fremmede folkeslag. Men
Martine er bare et av flere eksempler på at de fortsatt finnes.

Det er rett og slett en stafettveksling vi er vitne til denne vårdagen på Oslos østkant.

Mann og barn i Afrika

Unni Haugen var 23 år gammel da hun dro til Kongo for første gang. Hun dro alene, vekk fra alle hun kjente i Norge, til et land der alle var fremmede.

I 1953 var det dessuten vanskeligere enn i dag med en Skype-samtale med familien hjemme i Norge. Daglige oppdateringer på Facebook likeså. Telefonsamtaler var luksus man ikke kunne ta seg råd til, og det tok seks uker før posten hjemmefra nådde fram til Kongos landsbygder.

– Du følte deg veldig alene. Du lengtet etter brev, men ble skuffet hver gang du sjekket posten, erindrer Unni.

Heldigvis tok det ikke lang tid før hun traff
Werner, en annen misjonær. Han var godt kjent i Kongo etter å ha bodd der med foreldrene, og ikke lenge etterpå var de to gift.

Fem og et halvt år etter at hun forlot Norge, dro Unni tilbake til moderlandet på «ferie» sammen med ektemannen.

– Jeg reiste ut enslig, og kom tilbake med mann og to barn, ler hun.

– Da jeg satt i flyet ved innkjøringen over Oslo, var jeg mer spent enn ved selve bryllupet. Jeg var helt klam i hendene. Jeg skulle hjem med mann og to barn, som familien min verken hadde truffet eller kjente i det hele tatt.

Denne artikkelen er et utdrag fra en større artikkel i vår papirutgave denne uken. Kjøp eAvis her