Kameleonen

– Jeg er kanskje grenseløs, men jeg er ikke teologiløs.

Thorbjørg Oline Oustorp sitter foran meg og forteller om oppveksten som misjonærbarn i Misjonssambandet, konfirmasjonstiden i Frikirken, misjonstreningen i Ungdom i Oppdrag, tilhørigheten til pinsemenigheten og det nye ledervervet i Misjonsforbundet.

De fleste mister pusten bare av å lese dette. Men for Thorbjørg Oline oppleves tverrkirkeligheten som det naturligste i verden. Og hun er representant for en generasjon kristne som er lite opptatt av merkelapper.

– Noe av kritikken mot oss «grenseløse kristne» har vært at vi har valgt oss et teologisk syn fordi vi har vært konfliktsky. Det er viktig å være bevisst hva man tror på og hvorfor man gjør det.

Usynlig innvandrer
Noe av grenseløsheten skylder Thorbjørg Oline på oppveksten som misjonærbarn i Tanzania. For mange har misjonærbarn blitt ensbetydende med en vanskelig barndom, fraværende foreldre og traumatiske år på internatskoler. Men for Thorbjørg Oline kom nedturen da hun flyttet hjem til Norge.

– I Tanzania hadde jeg det helt fantastisk, men da jeg kom til Norge som seksåring ble jeg en usynlig innvandrer. Jeg så norsk ut på utsiden, men på innsiden var jeg fremmedkulturell.

Hun hadde ikke sett norsk barne-tv, visste ikke hvordan man skulle hilse og hadde knapt smakt norsk is. Det tok mange år før hun kalte seg norsk. Alt snudde da hun som 19-åring var omgitt av amerikanere på en disippeltreningsskole på New Zealand.

– Der våknet det en aldri så liten nasjonalromantiker i meg. Jeg forsto at jeg endelig hadde blitt norsk, og at jeg hadde et kall til å være misjonær i Norge.

Tilpasningsdyktig
Som ny i Norge lærte seks år gamle Thorbjørg Oline å tilpasse seg de nye omstendighetene. Den lærdommen har hun også tatt med seg inn i kallet som forkynner og kristen leder.

– Jeg elsker å ødelegge menneskers fordommer. Mange mennesker bærer på vrangforestillinger av for eksempel karismatikk, Den Hellige Ånd og gudsbilder. Jeg ønsker å snakke sant om Gud i så mange sammenhenger som mulig. Jeg er tilpasningsdyktig i form, men jeg bytter ikke overbevisning av den grunn, slår hun fast.

Når hun nå går inn i et vikariat som leder for Misjonsforbundets ungdomsorganisasjon, gjør hun det i et kirkesamfunn som praktiserer samvittighetsfrihet i dåpsspørsmålet. Det betyr at Thorbjørg Oline uten problem kan beholde sitt dåpssyn.

– I Misjonsforbundet trenger man verken å unnskylde barnedåpen eller beklage voksendåpen, smiler hun.

Savner forbilder
Thorbjørg Oline beskriver seg selv som kontrastfull, både på det indre og det ytre planet. Det gjør at hun kan ha Filadelfia i Oslo som sin lokalmenighet, samtidig som hun tiltrer det nye ledervervet i Misjonsforbundet. Nå kommer hun rett fra en lærerstilling på Filadelfias bibelskole.

Men hun mener Pinsebevegelsen har mye å lære av Misjonsforbundet når det gjelder kvinnelige ledere.

– Jeg savner flere kvinnelige rollemodeller i Pinsebevegelsen. I Misjonsforbundet fikk kvinner stemmerett allerede i 1912, og misjonærer som Annie Skaug Berntzen har vært tydelige rollemodeller for meg. Jeg er ikke for likestilling, men for likeverd.

Hun er også redd for at kvinnelige ledere tvinges til å bli «en av gutta».

– Jeg tror jenter er skapt med en egenart. Det gjør oss unike som ledere og er en fordel vi må bruke.

Denne artikkelen er et utdrag fra en større artikkel i vår papirutgave denne uken. Kjøp eAvis her