«Changemakers»

William Wilberforce var en talentfull retoriker og politiker, som plutselig fikk et sterkt møte med Gud. Etter dette ønsket han å trekke seg fra politikken «for å tjene Gud». Etter en liten stund ble han kontaktet av en gruppe kristne mennesker som ba om et møte med ham. En av kvinnene i gruppen sa: «Vi forstår det slik at du er usikker på om du skal drive med politikk eller tjene Gud... Vi vil ydmykt foreslå at du gjør begge deler.» Etter dette fikk Wilberforce være med på å endre Storbritannias slave­politikk i så stor grad at han ble kjent for å ha «avskaffet slaveriet».
Dette er et kraftfullt eksempel på hva som kan skje når en levende kristen tro får leves ut i ekte samfunnsengasjement. Historien endres, og millioner av mennesker blir satt i frihet, eller unngår å tas til slaver.
 
Wilberforce kjempet mot en ordning som mange av de etablerte var for. Han ble marginalisert og hånet for sitt standpunkt.
I dag er ikke slaveri et så utbredt problem. Men hva med abort? Og andre områder der det kristne livssynet er i klar konflikt med det rådende synet i samfunnet. Det bør motivere oss som kristne til å bruke våre talenter mer i samfunnsdebatten.
 Det kristne livssynet kan også bli en god rettesnor og veileder for hvordan dette gjøres. Andre områder der det kristne livssynet kan motivere oss til samfunnsengasjement, kan være fattigdom, materialisme, rusproblematikk, skole, barnevern.
De fleste av oss blir antakelig ikke store samfunnsreformatorer. Men som kristne har vi alle et klart samfunnsansvar. I selve kallet til å være disipler ligger det som en naturlig følge av troen å bry seg om menneskene og livet rundt oss, og bidra positivt.

Kall til tjeneste omfatter ikke bare oppgaver som er knyttet til internt menighetsliv, like fullt utruster Gud oss med gaver og talenter som han har ment skal være med å bygge samfunnet. Evangeliet er for hele mennesket. Det bør reflekteres i hva vi som menigheter og enkeltpersoner involverer oss i. Det bør også prege innholdet i våre prekner oftere enn det gjør idag.
Vi kan ta del i våre barns skole, bry oss om naboen, stille opp som frivillige på fotballturneringen eller skape gode fellesskap. Menigheter kan drive kristne barnehager og bruke foreldre-kontakten til å undervise i samliv og oppdragelse, tilby etter skoletid-aktiviteter, besøke fengsler og stille opp med dugnad i nærmiljøet.

Om menigheter blir isolerte bobler fremmedgjort for samfunnet, har vi misforstått oppdraget. Kanskje er sekulariseringen av Norge delvis et resultat av manglende proaktivt engasjement fra kristne?
    Vi er kalt til å være samfunnsreformatorer, i nabolaget eller nasjonalt. Derfor må vi bryte oss ut av isolasjonen.