Predikantkonferansen er over. Men det er nå det egentlig begynner.
Predikantkonferansen ble i forrige uke avholdt i Filadelfia, Oslo. For de uinnvidde, er dette Pinsebevegelsens årlige lederkonferanse. Men i tillegg til inspirasjon, står også aktuelle saker og debatter på dagsorden, slik som spørsmålet om dåp skal være eneste medlemskriterium.
Etter en inspirerende konferanse kan det være nyttig å stille seg spørsmålet: Hva var konferansens viktigste signaler? Når de viktige sakene i tillegg må konkurrere om predikantenes oppmerksomhet og kjempe om plassen i et overfylt konferanseprogram, drukner budskapet lett i et hav av informasjon. Her ligger den store utfordringen ved alle inspirasjonskonferanser: Hvordan kan vi bevare og bære med oss gleden, inspirasjonen og nøden inn i vår hverdag. Lykkes vi ikke med det, holder vi konferanser forgjeves.
Så hva gjør vi med de rystende rapportene om at iranske kristne hver dag må lide døden for sin tro? Hva gjør vi for å hjelpe norske pinsevenner med å realisere ett av tidenes største Jesusfilm-prosjekter? Hva gjør vi for å forløse større ressurser inn i misjonsarbeidet? Hva gjør vi for å rive ned veggene mellom menighet og samfunn? Hva gjør vi for å bringe Guds helbredelse og gjenopprettelse til en befolkning på leting etter noe større enn seg selv? Og enda viktigere; hva gjør vi konkret med utfordringene?
Ett av de viktigste budskapene til norske pinsepredikanter sist uke kom fra uventet hold. Lutheraneren Egil Elling Ellingsen, fungerende pastor i IMI-kirken i Stavanger, delte sine erfaringer om hva det betyr å leve et misjonerende liv. Gjennom en rekke konkrete historier fra sin egen menighet, fortalte han om at medlemmenes valg om å leve misjonerende liv hadde ført til frelse, helbredelse og ikke minst gjort menigheten synlig i byen.
I en karismatisk sammenheng, som Pinsebevegelsen er, sier vi ofte at det handler om Jesus framfor strukturer og ledermodeller. Jesus er utvilsomt menighetens midtpunkt og Herre, men likevel er han avhengig av våre hender og føtter for å kunne utbre sitt rike på jorda. Når temaet for årets konferanse var «å gjøre Jesus synlig», tror vi det både handler om Åndens ledelse og et åndelig lederskap. Vi trenger å finne praktiske løsninger på åndelige utfordringer. Hvordan kan mennesker se Jesus uten at noen legger til rette for at han blir synlig utover våre fire vegger?
Visjoner, planer og strategier er helt nødvendige for at vi effektivt skal kunne bringe Guds ord til verden. Vi må være kreative i formidlingen, utruste hverandre til tjeneste og ivrige i oppgaven. På den måten kan vi best tilrettelegge for at våre menigheter blir fyrlys for lokalsamfunn og nasjoner. I Det nye testamentet skriver Jakob om en mann som så ansiktet sitt i speilet, vendte seg bort og straks glemte hvordan han så ut. Eller sagt på en annen måte: Med visjon og strategi blir vi ikke glemsomme hørere, men gjerningens gjørere.
