Fusjon

18. mars tok Lederrådet i Pinsebevegelsen og Pinsevennenes Barne- og Ungdomsutvalg en historisk avgjørelse om å slå sammen sine to lederkonferanser til én. Konferansen flyttes i 2011 til et hotell i Sarpsborg.

Avgjørelsen er både modig og viktig. Modig, fordi endringen gjør et ubarmhjertig innhogg i en tradisjon som er like lang som Pinsebevegelsen selv. Predikantkonferansen har, med unntak av noen nødvendige ansiktsløftinger og fornyelser, vært en institusjon og hatt sin egen kultur og form i mange årtier. Å rokke ved den rører ved mange følelser og tradisjoner. Det er som kjent ikke ukomplisert å rokke ved det bestående.

Like fullt kan nettopp det være livsnødvendig for en godt moden pinsebevegelse, om den effektivt og målrettet skal kunne betjene den nasjon vi er kalt til å nå. Det tror vi Leder-rådet har forstått.

PBU-konferansen har oppstått i nyere tid, men har i mange år vært en like stor lederkonferanse som Predikantkonferansen. Her samles fortrinnsvis barne- og ungdoms­ledere og den generasjon som skal lede Pinsebevegelsen inn i framtiden.

Konferansen har gått foran som et eksempel på nytenkende, kreativ og framtidsrettet lederskap, og har hele tiden hatt på sin agenda å trene ledere som  kan kommunisere evangeliet med sin samtid.

Vi tror de to konferansene trenger hverandre. Bekymringen over stadig færre yngre ledere på Predikantkonferansen har født fram et nytt forum der unge, kreative og pågående møter erfaring og modenhet.

Lederrådet er klare på at de ikke ønsker å overlevere stafettpinnen til nye generasjoner for sent. Antakelig har de observert, sammen med mange andre, at det vokser fram et knippe ungt lederskap i Pinsebevegelsen i dag, som både har den kunnskap, visjon og det hjerte som trengs for å lede Norges pinsevenner inn i en ny tid. De er det viktig å sette fri til tjeneste, gi innflytelse og respekt. At dette kan skje på en arena hvor generasjonene møtes ansikt til ansikt, tror vi er genialt. En slik samling har potensiale i seg til å øke forståelse og brorskap, samtidig som det frigjør et åndelig foreldreskap. Så langt vi forstår ønsker begge arrangørene å finne hjertene hos hverandre i inspirasjon og åndelig fellesskap.

Pinsebevegelsen har blitt mer mangfoldig de senere årene. Frittstående menigheter har sluttet seg til. Med dem har vi også fått mange nye, dyktige menighetsledere. En Pinsebevegelse som ikke bare vil tenke på seg selv og sin bekvemmelighet, men som lever for noe større: Å se Guds rike bryte igjennom blant dagens mennesker, vil være villig til å gå ut av sin behagelige og velkjente komfortsone for å investere i framtiden og framtidens ledere.