Jenny Berggren ble superstjerne med gruppen Ace of Bace, Sveriges tredje mestselgende artist. Nå trives hun best med å dele troen sin med tenåringer.
Jenny Berggren elsker å møte ungdommer på konfirmasjonsleire og møter mennesker for å fortelle dem om Gud som hun selv møtte som ung. Men hun advarer også mot underholdningsindustriens falske fasade.
Den svenske sangeren utgjorde en fjerdedel av den svenske musikkindustriens største suksesser. Popgruppen Ace of Bace ble startet i Gøteborg av søsknene Jonas, Linn og Jenny Berggren, i tillegg til Ulf Ekberg. Det første albumet gikk rett til topps på hitlistene. Debutalbumet solgte 23 millioner eksemplarer, et uslåelig antall etter dagens situasjon. Med totalt 50 millioner solgte plater, er bare Abba og Roxette større.
Verdensstjerne. Søsknene Berggren begynte å spille for moro i kjelleren. Jenny var bare ungdomsskoleelev da de begynte å spille. Innen fylte 21 år var hun en verdensstjerne på pophimmelen.
– Jeg hadde aldri drømt om å bli så stor. Jeg ville egentlig bare danse. Men det var morsomt å spille og synge, forteller Jenny når vi møter henne etter en gudstjeneste i Stenkyrka kirke nord for Gøteborg.
Denne dagen har hun sunget og talt, og lest fra sin nye bok «Vinna hela världen». Som barn turte hun knapt å lese høyt foran klassen, og å skrive en bok kunne hun bare drømme om. Men hun mener Gud hjalp henne til å overvinne hindringene og virkeliggjøre det umulige.
Medaljens bakside. Ace of Bace ble verdensberømte over natta. I 1993 fikk de en internasjonal platekontrakt som åpnet for turneer og konserter over hele verden. De fløy fra kontinent til kontinent. Plutselig ville alle ha en bit av den svenske popgruppen; USA, Brasil, Australia, Europa og Midtøsten. Røde løpere, limousiner, pressekonferanser, videoinnspillinger, tv-opptredener og konserter. De unge svenskene fikk smake det søte kjendislivet.
Men allerede da var medaljens bakside tydelig. Jenny forteller om hvordan hun ble utslitt av jetlag etter flere ukers turnering på kryss og tvers av tidssoner, og snart begynte hukommelsen å svikte. Luksushotellene mistet sin sjarm og tidsskjemaene ble stressende. Plateselskapet presset på.
Våren 1994 skjedde det noe som rystet hennes tilværelse. Hjemme i sin oase, i foreldrenes hus i Gøteborg, hender det ufattelige. Plutselig står en ukjent person i soverommet hennes og truer henne med en kniv. Med kniven på strupen forsøker Jenny å roe ned den aggressive og tysktalende inntrengeren.
Jennys foreldre våkner, og sammen klarer de å overmanne inntrengeren og ringe politiet. Jennys mor får kutt i hendene etter nevekampen med inntrengeren. De fysiske sårene kan leges, men Jenny får dype sjelelige sår etter hendelsen.
– Når jeg leser i boken min eller forteller om hendelsen, kan jeg føle at det var uhyggelig. Jeg arbeider med de bitene jeg vet jeg må bearbeide. Jeg kan blant annet få stressreaksjoner når jeg ser mennesker som minner meg om inntrengeren, forteller Jenny.
Fant fred. Redselen har hun overvunnet takket være Guds nåde og helbredelse. Men fortsatt kan uroen komme smygende på.
– Man lurer jo på om det kan skje igjen. Jeg har også opplevd flere trusler i ettertid. Da tenker jeg at jeg hver dag likevel befinner meg innenfor Guds rammer. Jeg har bedt den vanskeligste bønnen: La din vilje skje. Om man er helt overgitt, blir man ikke redd samme hva som skjer.
Overfallet rystet Jennys liv på en måte som også fikk henne til på tenke over sin rolle i underholdningsindustrien, og hva som er viktigst i livet. Hun opplevde artistlivet som «tomt».
– Jeg merket at det ikke var noen som trøstet mitt knuste hjerte. Hadde jeg funnet trøst i å stå på en scene eller skrive autografer, hadde jeg blitt roligere, noe som ikke er tilfelle. Freden kommer fra et annet sted. Det vet alle, enda søker de det ikke.
Jenny Berggren hadde det ikke bra, selv om alt så glamorøst fra utsiden. Alle rundt henne trodde hun var «så vanvittig vellykket». Men sannheten var at hun hadde ingen å betro seg til. Hun følte seg tvunget til å være fornøyd med framgangen, ellers kunne hun framstå som en bortskjemt diva.
Men det kom en tid da hun var tvunget til å snakke med medlemmene i bandet om sine innerste tanker. Hun kunne ikke fortsette i samme tempo. Hun siterte Bibelen:
«Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men mister seg selv og går til grunne?» De hadde kanskje vunnet verden med sin musikk, men i alle fall var hun i ferd med å miste sin sjel.
LES RESTEN AV INTERVJUET I NYESTE PAPIRUTGAVE AV KS.
