Forandret ved å forandre

– Hva husker du best fra turen?
– Jeg husker veldig godt et besøk hos en dame. Mannen og et av barna hennes var døde. Det andre barnet visste hun ikke hvor befant seg. Hun hadde bodd i Zana, som ligger nær grensen til Litauen, i 18 år, men var ulovlig immigrant. Hun snakket bare russisk og bodde i et hus uten vinduer. Hun eide én geit og noen potetplanter. At hun levde i det hele tatt er uforståelig. Ungdommene var i sjokk. Hun trengte et ID-kort for å få medisinsk støtte og rett til minstepensjonsordningen. Problemet er at denne prosessen koster 2.000 kroner. Tenåringene reagerte spontant gjennom å samle inn penger for å hjelpe damen. Det ga noe tilbake til oss også, det å bety en forskjell.

– Hvordan bodde dere?
– I en gammel skole fra Sovjet-tiden. Den er nedlagt og brukes som et slags velhus for stedet. Blant annet bryllup feires her.

– Er det populært å dra på misjonstur til Latvia?– For meg var det nesten overraskende populært. Første året måtte vi virkelig markedsføre for å få med ungdommer, i år hadde vi egentlig tenkt å droppe det. Vi har pleid å reise med Ungdom i Oppdrags (UIO) Mission Adventure, som er et opplegg som hjelper menigheter med å komme seg på misjonstur med unge. I år satser UIO hardt mot olympiske leker i London og sender alle team dit. I tillegg venter to ektepar som har vært primus motor for turen, barn. Derfor tenkte vi å skrinlegge turen, men tenåringene strittet imot. De gjorde det tydelig overfor oss at de ville til Zana. Vi satte et tak på 30, men 43 ungdommer var klare på at de ville være med på turen. Og sånn ble det.

– Gikk det bra, da?
– Veldig bra. Sandis, en ung mann som ble frelst første året, er en viktig kontaktperson for oss. Det gjør det lettere for oss å organisere uten UIO. Selv utenom den årlige turen har folk reist østover for å besøke ham. Han ordner og fikser for oss slik at lokale familier lager mat til oss.

– Opplevde dere mye der borte?
– Det er fantastisk å se ungdommene i aksjon. Siste året har vi løst opp i programmet fordi de ikke trenger program. De tar initiativ selv. De besøker folk de har blitt kjent med på tidligere turer. De bidrar med praktisk arbeid, blant annet har vi pusset opp guttetoalettet på den lokale skolen og lagt gulv hos en familie. De observerte hvor dårlig kledd mange barn var, og på eget initiativ samlet de inn flere tusen kroner for å kjøpe nye klær og sko. I tillegg så vi tre-fire tydelige helbredelser.

Denne artikkelen er et utdrag fra en større artikkel i vår papirutgave denne uken. Kjøp eAvis her

Ønsker du å abonnere på vår papirutgave? Bestill Korsets Seier her