Himmellengsel

Stemmeprakten og formidlingstalentet hennes imponerte allerede den gang både musikkjournalister og publikum. I 2006 gikk Veronica til den norske finalen av Melodi Grand-Prix med sangen «Like A Wind», og to år senere med «Am I Supposed To Love Again» – med påfølgende frustrasjon om musikalsk retning på sitt artistliv. Nå er hun tilbake til utgangspunktet, og har funnet roen. Det nye albumet spenner fra taterviser, folketoner  og bluegrass, til countrygospel og gamle kjente lesersanger. Veronicas nye album inneholder også to sigøynersanger, bl.a. «Fest uti sigenarlegren» som hun framførte i filmen «Yohan – barnevandrer». 

 

Blodsbånd og varme. Tittelen, «Blod og ild» henspeiler både på det kristne budskapet og om taternes blodsbånd, som er et spesielt og tett fellesskap. 

  – Ilden står for varme, trygghet og samhørighet, men også noe som gjør vondt. Mange i taterslektene har brent seg på ilden, sier Veronica til KS. 

Blant sangene finner vi den norske versjonen av «I’ll fly away», «Vi reiser hjem til himlen» og  «Jag är på vandring».  Disse sangene har fått en uventet relevans og betydning for den unge taterjenta. Bare fire uker før det siste albumet ble lansert, mistet Veronica sin mamma brått i hjerneslag.

 

Til minne om mamma. – Jeg valgte å fortsette prosessen med platen, for å ære min mors minne. Jeg dedikerer denne innspillingen til den sterkeste kvinnen jeg har kjent. Et menneske fylt av kjærlighet, symbolet på trygghet. Hun var så stolt over albumet og var med meg i prosessen. Derfor følte jeg at det var rett å fortsette. Nå har sangene om himmelen fått en ny betydning. Mer enn noen sinne lengter jeg dit, der mamma nå er, sier Veronica.

– Jeg savner henne veldig. Det har vært en spesiell og tøff tid. Men det hjelper å vite at mamma har det bra. Bibelen sier at det er så vakkert der at ingen ønsker seg tilbake derfra. Tiden på jorden har vi bare til låns. Mitt mål er himmelen, der hvor sykdom og død ikke finnes. Det er herlig, smiler Veronica gjennom tårer. 

Før var himmelen mer knyttet opp mot frykt og dommedag for Veronica. Nå er det annerledes. 

– Nå sier jeg: Det er bare å komme! Der får vi se alle våre kjære igjen. 

Som tater har sangen «Jag är på vandring gjenom livet», også et bilde på hennes egen kultur.

– Vi er et vandringsfolk. Fortsatt tar vi landeveien fatt når det blir sommer. Vi reiser med campingvogner og har leire med bål og sang. 

 

Rotløs og mobbet. Veronica er en moderne tater i dagens Norge, men har likevel kjent på kroppen hvordan det er å være annerledes, å være forfulgt og ikke bli akseptert.

– Vi flyttet 14 ganger i løpet av mine ti første leveår på grunn av problemer vi fikk som tatere, mobbing på skolen osv. Jeg synes synd på foreldrene mine, de ofret mye for oss barna. 

Noen ganger ønsket jeg at jeg kunne vært usynlig, husker Veronica. Samtidig mener hun at alt ble lettere på 90-tallet. Fokus på mobbing i skolen hjalp. Norge ble mer flerkulturelt, og aksepterte annerledeshet. Taterne har fått status i samfunnet, og mer likeverd.

Veronica synes faren og trubaduren Elias Akselsen har gjort en kjempejobb som en god representant for taterne ut i samfunnet. Dessuten har gudstroen hun og søsknene vokste opp med, vært som en trygg havn midt i rotløshet og mobbing.

– Det ble en retning å gripe etter i hverdagen. Troen var og er en trygg havn. I mange tøffe stunder har troen vært det eneste bestående, sier Veronica. 

 

Les hele intervjuet med Veronica i siste KS på papir