![]() Hørte himmelrøstenPublisert 26.02.2010 Multitalentet Ole B. Jarlvang (82) kunne blitt hva som helst, men valgte å lytte til «himmelrøsten». Den sa at han skulle bli predikant. – Jeg skjønner ikke hvordan jeg kunne få tette årer til hjertet. Jeg har jo ikke spist smør på 50 år, humrer Ole B. Jarlvang fra kjøkkenbordet. Mens kjøttmeisen på det selvlagde fuglehuset utenfor koser seg med frø-delikatesser, knasker 82 år gamle Ole B. klibrød, agurk og tomat, og skyller det hele ned med grønn te, godt akkompagnert av kona Marit. Til tross for en alvorlig kreftepisode for 16 år siden, og senere hjerteoperasjon, har han gjenvunnet helsa, og nå passer han godt på den.
I et eventyrland omgitt av rimtunge trær, flere småhus, stakittgjerder og med utrolig utsikt over Mjøsa, har den kjente skribenten, pinsepredikanten og kunstneren funnet sitt paradis, langt fra storbyens mas. Det har ikke gjort ham livsfjern. Når Ole B. i en alder av 82 år fortsatt entrer talerstoler her og der, er ofte det å se tiden her og nå i lys av Skriften, hans yndlingstema. – I dag er jeg mer bekymret for forurensningen av menneskesinnet.
16 bøker har kommet av Oles penn, fra koselige julefortellinger til teologisk litteratur som beviser at Bibelen er sann, ofte illustrert av ham selv. Alt overskudd har gått til misjonsprosjekter.
– Jeg er kanskje en litt utypisk pinsepredikant. Jeg har ikke levd bare innenfor menighetsveggene, men deltatt aktivt i samfunnet og har hatt mange hobbyer og interesser utenfor menighet. Det gir perspektiv og innsikt.
Multitalentet Jarlvang kunne blitt det beste. Bærumsgutten leste teologi og fikk samtidig både drosjeløyve og kjørelærerbevilling i sine unge år, og tjente gode penger på å holde foredrag i Lektorenes hus om trafikksikkerhet. Men han sa fra seg alt da det han kaller «himmelrøsten» talte til ham. Gjennom livet har han jobbet både som illustratør, malt portretter av lensmenn og ordførere, vært redaktør, spaltist og bedriftsleder. Men han vet hva som er hans kall!
Da han dro til Asker og Bærums trafikk-avdeling og sa fra seg jobb og fete bevillinger, syntes sjefen det var helt utrolig. I ettertid synes han det er bare nåde at han både har fått komme inn i tjeneste og fått være en god far og ektemann.
– Uforskyldt, av bare nåde, er en ingress over livet mitt, sier Ole oppriktig. Rundt ham vrimler det av familiebilder av barn og barnebarn. De bor alle i nærheten og gleder det aldrende paret.
– Marit er hjemmets stabile person som har tatt seg av alt når jeg har vært ute og reist. Vårt ekteskap har vært vellykket. Det er mye å takke for i disse skilsmissetider. – I denne stua har Ole lagd alt, forklarer Marit. Og det er ikke lite! To gedigne utskårede skap, et enormt skatoll med massevis av små detaljer. Lampen har han selv banket ut. Maleriene på veggen har han selv malt. Spaserstokkene har han skåret ut. Midt i alt sammen finner vi et lite bilde av Ole B. i skipperuniform. – Joda, jeg tok skippersertifikat i en alder av 75 år. Da de fikk dataene mine, ringte de og trodde fødselsåret var feil, ler Ole B.
Men hjørnet med det store skrivebordet og alle bøkene taler sitt tydelige språk om hva Jarlvang har viet mesteparten av sin tid til: Å skrive og forkynne. Han har reist mye som forkynner og har også vært forstander i flere menigheter. I tillegg reiste han og Marit med misjonsutstillingen «Vinn verden i to omganger». Han redigerte juleheftene for – Hva er det viktigte du vil gi videre til nye generasjoner? – At landet vårt skal våkne for betydningen av det kristne budskapet i denne forvirringens tid. Bak gode menneskelige løsninger reiser det seg ofte nye og verre problemer enn før. Derfor er det vidunderlig at det finnes åndelige løsninger som vi kan lene oss til på alle områder i livet. Det er skuffende å se landets ledere ta avgjørelser uten å se til det kristne budskapet. Som eldre pinsepredikanter er det dessuten viktig at vi fokuserer mer på å støtte og oppmuntre, enn å kritisere. Jeg vil advare mot å bli for konservativ og henge seg opp i gamle ting. En kaffekopp før vi går, en omvisning på tunet som omfatter en egen liten kirke og et gjestehus for forbipasserende, og vi vinker farvel med en god følelse av å ha blitt beriket.
|
||




















