Norge har hatt mange vekkelser: Den haugianske vekkelsen på 1800-tallet, den læstadianske vekkelsen fra 1848, pinsevekkelsen på begynnelsen av 1900-tallet, Frank Mangs-vekkelsen på 1930-tallet og trosbevegelsen i 80-årene er noen eksempler. Historien går i sykluser, og til enkelte tider eller på bestemte steder får vi et glimt av himmel på jord.
Ordet vekkelse kan defineres som «en kollektiv omvendelse, der mange på ett sted kommer til en religiøs erkjennelse eller overbevisning». Men begrepet kan lett begrenses av tidligere erfaringer eller assosiasjoner. For 20-30 år siden var mye kristen forkynnelse preget av en forventning om at Gud hadde en overnaturlig redningsplan for dem som hadde vendt seg bort fra Ham. Men alt snakket om vekkelse virket for mange til slutt mot sin hensikt. Forventning ble erstattet med skuffelse over vekkelsen som aldri kom.
De fleste vekkelser har de siste tiårene vært lokale og ofte preget av det ekstreme. Det kan ha hindret en global utbredelse. Men nå kan det se ut til at vekkelsesbevegelsene har fått et bredere nedslagsfelt. Bethel-menigheten i Redding, California, har vært en spydspiss for «vekkelseskristendommen» de siste årene. Menigheten har 1.500 ungdommer på sin bibelskole, 50 av disse er fra Norge. En ny generasjon fra alle kristne sammenhenger kaller seg med stolthet for «revivalists», eller «vekkelsesbærere» på norsk. Inspirasjonen henter de fra historiens vekkelsesfolk.
At vekkelsesforventningen har slått bredt ned, er Hillsong-menigheten i Australia et eksempel på. Menigheten har de siste årene vært et mønster for moderne, relevante og urbane kirker. Når de har valgt «This is revival» som tema for sin neste konferanse, kan «vekkelsen» ha fått sitt comeback midt i hovedstrømmen av dagens kristenhet. Menighetens pastor Brian Houston fyller samtidig begrepet med nytt innhold: «Vekkelse starter i oss. Det er en personlig oppvåkning som igjen vekker andre». Vekkelsen representerer dermed ikke bare det ekstraordinære, men like mye «den nye normalen» for et kristent liv.
De senere årene har det vært et sterkt fokus på ledertrening, menighetsplanting og relevante menigheter. Alt har vært bra og nødvendig. Foreløpig går menighetsveksten tregt, og i mange tilfeller i feil retning. Men hva om fokuset på kompetanse og rammer har forberedt norske menigheter for det Gud ønsker å gjøre i neste sesong? Vekkelse er kanskje et ukomfortabelt ord for mange, men alle ønsker vekst. Når vi har sådd og vannet, er heldigvis resten opp til Gud. KS