En sang om Guds nåde

Et aktivt liv både yrkesmessig og på fritida førte til en psykisk nedtur som tappet ham fullstendig for krefter. Dag etter dag lå han for det meste og stirret i taket. Det varte til sommeren 2009, da kom han omsider ut av den mørke tunnelen.

– Det går bra, men jeg styrer unna alt som har med stress og mas å gjøre. Før sa jeg ja uavbrutt, nå har jeg lært å begrense meg, sier Jens Ivar Amundsen, som ble uføretrygdet på grunn avden harde smellen.

– I dag er jeg engasjert på aldersheimen, spiller og synger med de eldre stort sett en dag i uken. I tillegg er jeg støttekontakt på Mulighuset i regi av Psykisk Helse. Et dagsenter for folk som sliter psykisk og føler seg utenfor. Jeg får dele tanker og erfaringertil glede og nytte for begge parter, tror jeg, smiler han.

– Jeg hadde aldri vært deprimert,aldri engstelig for noe som helst, jeg levde sunt. Og troen har vært en naturlig del av livet siden ungdomsårene. Allerede som smågutt opplevde jeg at Herren rørte ved hjertet mitt, og jeg fikk ta et avgjort standpunkt i påsken 1969, på Haraseth leirsted på Hedmarken, forteller 55-åringen, som har tilbragt hele livet i Eidskog.
I 1978 ble han gift med Wenche, og ekteparet har i dag to barn, to svigerbarn og tre barnebarn.

– Det var en tøff tid for hele familien, tilføyer han.

Mange baller.
På vårparten i 2006 fikk Jens Ivar Amundsen en tretthetsfølelse, mas og stress gjennom flere år hadde begynt å feste seg.

– Jeg hadde litt for mange baller i lufta, og aldri tid til en kort hvil, det gikk i ett. Ved siden av full stilling som bankmann, dels på Magnor og dels på Kongsvinger, var jeg mye engasjert i Eidskog Pinsemenighet og dessuten deltidsmannskap i Eidskog Brannvesen i 22 år. Det ga meg mye, derfor tok jeg ikke nok hensyn til kroppens signaler. Det var skikkelig herlig å kunne stå på, presiserer han overfor KS.

– Jobben var bra, familien topp, snille unger. Men nye krav om sertifisering på jobben bidro til å gjøre meg ekstra sliten. Jeg som hadde vært ansatt i over 30 år, skulle sette meg inn i stoff som var veldig tungt. Det med mye lesing og eksamener var ikke min sterke side, jeg likte å tenke praktisk og finne løsninger. Egentlig har jeg vært en selger hele livet. Men dette alene var ikke årsaken, nedturen hadde nok kommet uansett.

Utbrent. 

Smellet kom en sommerdag han slo plenen på familiehytta i Sverige.

– Jeg kom tilbake om kvelden, svett og full av grønske, men klarte ikke å gå i dusjen. Sank bare sammen i senga. Hjertet slo så jeg fryktet brystkassa skulle sprenges. Kona ringte nødnummeret, og noen minutter senere lå jeg i ambulansen på vei til Kongsvinger sykehus. Det var ikke hjerteinfarkt, men legene konstaterte en liten forandring på EKG-et og ville beholde meg på sykehuset. Jens Ivar samler seg litt før han fortsetter:

– Mye var tilsynelatende bra, i hvert fall i det ytre, men jeg var ikke meg selv og gled over i en tilstand som er vanskelig å beskrive. Jeg så svart på alt, ingen framtid, ikke noe håp. Jeg var utbrent. I begynnelsen så det ut som jeg skulle stjele min egen post, jeg sprang til og fra postkassen, som om jeg hadde noe stygt i hælene. Jeg ble engstelig for å prate med folk, tok ikke telefonen, gikk ikke på møter eller i butikken. Muret meg mer eller mindre inne, lå til sengs mesteparten av dagen og forfalt fysisk.

Denne artikkelen er et utdrag fra en større artikkel i vår papirutgave denne uken. Kjøp eAvis her