Apokalypse nå?

Først kom finanskrisen med sine bankkollaps og massekonkurser. Nå kommer de bunnløse overgrepsavsløringene i Den katolske kirke. Institusjonene som tidligere preget og formet vår verden vakler i grunnvollene, og blant dem er pavekirken kanskje den største.

Det vi en gang regnet som konstant og trygt, har vist seg å være ustødig og upålitelig. Begrepet «like sikkert som banken» har en helt annen klang i dag enn for bare noen år siden. Og hvordan skal vi forholde oss til en verden der nasjoner går konkurs, flytrafikken lammes av vulkanutbrudd eller moralens voktere bedriver pervers misbruk av uskyldige barn?

Det postmoderne menneskets mistillit til autoriteter kan gi seg utslag i ordensproblemer i skolene og manglende respekt for politiet. Men først og fremst gir det seg utslag i det postmodernes menneskets søken etter åndelige opplevelser utenfor den institusjonaliserte kirken. Man tror ikke lenger at noen få ut­valgte mennesker, eller én tros­­­retning alene, bærer den fulle og hele sannheten.  Og i dette vaku­umet oppstår den individualiserte troen – troen på at ingen ting er konstant, absolutt eller hundre prosent sant.

Tankene går fort til verdens undergang når vulknaner spyr ut svovel og aske, og millioner av hjelpeløse mennesker rammes av jordskjelv på Haiti. Men i stedet for å frykte det verste, kan vi heller gjøre det beste ut av situasjonen. Mye tyder på at nordmenn er mer åndelig åpne enn før, selv om det kan få uheldige utslag i engleskoler og lysfontener. Med usikre tider kommer behovet for trygghet. Og heldigvis begynner mange å forstå at enkeltmennesket er hjelpeløst i møte med både naturkrefter og verdensomveltninger.

I kjølvannet av de religiøse og finansielle kjemp­enes skipbrudd, skal fortsatt evan­geliet formidles slik det har blitt gjort gjennom 2.000 år. Gud øns­ker ikke først og fremst å møte mennesker gjennom religioner eller ritualer. Han er en personlig Gud som ønsker å møte hvert enkelt menneske akkurat der de er. Og nettopp fordi Gud ikke kan kontrolleres, vokser hans rike fram på de utroligste steder; helt uforventet, uforutsigbart og ufortjent. Vi ser med glede at nye menigheter plantes, mennesker gjør gudserfaringer og en ny generasjon kristne lever ut evangeliet i ord og handling.

Heldigvis lar ikke Gud seg prege av kollapser, revolusjoner eller samfunnsomveltninger. Han er sterkere enn hva mennesker kan bygge opp. Og uansett hvor trygt det kan virke, vil det ikke bestå. Nettopp derfor er budskapet om hans rike et budskap i rett tid til en vaklende verden. Verdens grunnvoller kan rystes, men der usikkerheten er stor er Gud mye større.