Et bekjennelsesspørsmål

I innledningen til boka «Tru og makt, KrFs 75-årshistorie», skriver Kaare Olav Solhjell om to tilnærmingsmåter som har preget partiet siden starten: «Skal partiet vere eit kallsparti for dei som trur, eller skal det vere eit kristendemokratisk verdiparti?»

Partipionerene i Hordaland ville nemlig ikke egentlig ha noe nytt parti. De ville opprinnelig ha en bevegelse på tvers av de eksisterende partiene der troende, høyreiste og rakryggede menn skulle styre landet. Men i fortvilelse over at det gamle bedehuspartiet Venstre ikke nominerte noen fra kristenfolket på sin liste, ble KrF likevel startet bare seks uker før stortingsvalget i 1933.

Kristentroens påvirkning

Dette utgangspunktet skulle samle Kristelig Folkeparti. Strategien var kjent fra starten av 1930-tallet og klart fremmet av lekmannsledere også på Østlandet. Kristne troende mennesker skulle fylle samfunnets institusjoner. Derfor trengtes det en sterk skolebevegelse så vel som diakonale institusjoner og politisk påvirkning. På denne måten ville den kristne tro få gjennomslag.

Dette fikk også tilslutning fra akademiske sirkler og i langt mer kulturåpne miljøer enn bedehusbevegelsen på Vestlandet. Ikke minst var forfatteren Roald Fangen en sentral skikkelse som bidro til å øke partiets oppslutning etter krigen, blant annet med støtte fra Ole Hallesby. Med andre ord var Kristelig Folkeparti et breddeprosjekt som samlet velgere som ellers ville stemt på partier fra venstre til høyre.

Slik er det langt på vei fremdeles. Selv om partiet i dag har en klar sentrumsprofil, er det ingen tvil om at felles hjertesaker og ønsket om en kristen verdipåvirkning er partiets bærende bjelke. Det akademiske, ideologiske prosjektet er dermed ikke irrelevant, men det er et arbeid for de spesielt interesserte. Det blir feil når enkelte framstiller dette arbeidet som en alternativ fløy til bekjennelsesfløyen i partiet. Et langsiktig ideologisk prosjekt har vært viktig helt fra starten av selv om utgangspunktet er forskjellig.

Brakvalget

Året er 1997, og Kristelig Folkeparti gjør sitt beste valg gjennom tidene. Et valg som fører partiet i regjering med Kjell Magne Bondevik som statsminister. Rødvinsglass og sigarføring ga signaler om et parti med en ny profil. Det var viktig for partiledelsen å knuse myter om et parti for de fromme uten kontakt med folk flest og sliterne i samfunnet.

Ved siden av denne profilendringen skulle verdiprofilen blankpusses gjennom blant annet verdikommisjonen, og partiet skulle dreies mer i retning av et kristendemokratisk parti som partiene på kontinentet. Solhjell skriver at det er et paradoks at dette tiåret starter med en understreking av bekjennelsesparagrafen. Både KrF og KrFU hadde innført garantiparagrafer om bekjennelsesplikten. KrF vant derfor valget med sin bekjennelsesparagraf friskt i minne.

Kunstig skille

Dette viser for det første at den symboltunge debatten om bekjennelsesplikt for ledere i KrF først og fremst er av intern interesse. Men det viser oss samtidig at det er fullt mulig å kombinere «kallspartiet» og «verdipartiet» som Solhjell beskriver over. I debatten som igjen har blusset opp om denne paragrafen, kan det være fristende å polarisere ulike grupper og interesser. Men det brede sentrum av KrFs velgere og tillitsvalgte vil ikke velge mellom de kristne verdiene og det brede verdipartiet. De husker godt valget fra 1997 der hvor partiet vant med begge disse hensynene godt ivaretatt.

Partiet behandler nå et forslag om å fjerne paragrafen og erstatte den med en tilslutning til dets grunnleggende formål. Samtidig er det lagt inn en sterkere forankring til Bibelen. Dette har stort sett samlet de gamle fløyer i dette spørsmålet. Kompromisset virker fornuftig, men visjonen om å utruste kristne mennesker til å gå inn i politikken er ikke gått ut på dato. Spørsmålet er heller hvordan dette best kan gjøres: Gjennom paragrafer eller ved en aktiv innsats for å utruste og kalle mennesker til tjeneste.