Mannen fra framtiden

Filadelfia?

Den svenskkurdiske taxisjåføren ser forfjamset på meg. Han trodde kanskje at han kjente byen like godt som sin egen bukselomme, men de neste minuttene snegler han seg gjennom Stockholms morgentrafikk mens han trykker febrilsk på GPS-en.

– Hva var det du kalte det igjen? Falla…

– Filadelfia. 

Etter et kvarter på kryss og tvers av Vasastan blinker han, godt hjulpet av passasjerens gode stedsans, inn i Rörstrandsgatan.

– Er det en kirke her?

Sjåføren bøyer seg over dashbordet og ser forfjamset opp på kolossen som ruver midt imellom Vasastadens bygårder. Da Filadelfiakyrkan sto ferdig i 1930, var den desto mer imponerende: Bygget på ordre fra selveste Lewi Pethrus, var det den gangen Stockholms største forsamlingslokale og Europas største frikirkebygning, noe det fortsatt er.

Synlig og usynlig.

– Vi elsker våre hus for mye, sier Niklas Piensoho.

Det er kanskje en kontroversiell påstand i en såpass tradisjonsrik menighet. Og som fersk pastor merket Piensoho nettopp at tradisjonene satt godt i veggene – eller rettere sagt i hodene – i den tallrike Filadelfiakyrkan.

– Når årene går får vi ritualer, symboler og gjenstander som låser oss i det synlige. Paulus ber oss derimot om å rette blikket mot det usynlige. Når det synlige endres, ender mange opp med å bli såret og skuffet, sier Piensoho.

Og sårede og skuffede har det blitt en del av, skal vi tro forstanderen selv.

– Jeg er ikke redd for menneskers kritikk, det er heller en berikelse å se flere perspektiver ved en sak, sier Piensoho diplomatisk.

Kritikk.
Han er behersket nå, der han sitter i en grønn plysjsofa i menighetskafeen i ærverdige Rörstrands slott – 1600-tallsslottet som er bygget sammen med Filadelfiakyrkan. Men klarer Piensoho alltid å være like diplomatisk?

– Dersom kritikken gjør meg opprørt, stiller jeg meg selv spørsmålet: Hvorfor blir jeg sint? Det kan ha noe med at jeg har en mistanke om at de har rett, smiler han.

Noen ganger beroliger Piensoho seg selv med at kritikken ikke egentlig handler om ham eller menigheten.

– Noen mennesker bærer på en sorg, og da er det enklest å lete etter feil utenfor seg selv. Det skjer noe når mennesker blir eldre; man er ikke like etterspurt lenger, barna ringer sjelden og i tillegg tar menigheten fra dem sangene de elsker.

– Hva sier du til dem som kritiserer deg?

– Jeg sier alltid «takk for at du sier dette». 90 prosent av dem ønsker bare å bli hørt. For dem er jeg menighetens ledelse personifisert, og da blir det feil om jeg tar det personlig eller svarer
provosert tilbake.

Diktatur. 
Men samme hvor mange slag Niklas Piensoho har måttet tåle, tror han like fullt på menighetsdemokratiet.

– Jeg er mer urolig for yngre ledere som krever lojalitet. Det er ikke mot meg som pastor folk skal ha lojalitet, men mot evangeliet. Jeg er helt avhengig av å ha mennesker rundt meg som stiller spørsmål. Jeg vet jeg kan ta feil, og noen ganger har opposisjonen rett.

Piensoho mener den røde lampen bør blinke idet folk ikke lenger sier imot pastoren. Det kan bety at lederskapet har utviklet seg til et diktatur.

– Dersom 70 prosent av valgene jeg tar er bra, er jeg veldig fornøyd, smiler han.

Men Piensohos selvransakelse slutter ikke der. 

– 20 prosent av valgene mine er dårlige, og de siste ti prosentene er veldig dårlige. Det er altfor mange pastorer som går rundt med en frykt for å gjøre feil, ettersom de representerer Gud. Det blir for høye krav å stille til et vanlig menneske. 

Denne artikkelen er et utdrag fra en større artikkel i vår papirutgave denne uken. Kjøp eAvis her