Skrevet av Gustavsen, Anne
Publisert 06.05.2010
Maktmisbruk er nærliggende. Også i kristne miljøer. Derfor må vi tørre å snakke om det.
Overgrepstragediene i Den katolske kirken har aktualisert behovet for at enhver kristen organisasjon og kirkesamfunn går sine holdninger og rutiner etter i sømmene hva seksuelle krenkelser og overgrep angår. Åpenhet om temaet er en viktig del av det å ta problemet på alvor.
En undersøkelse fra i fjor viser at over halvparten av 300 kristne ledere som er anklaget for seksuelle krenkelser har bakgrunn fra frikirkemenigheter. Det forteller oss at også vi må ta tak i temaet. Heldigvis er vi godt på vei. Predikantkonferansen tok opp emnet i årets konferanse, og Lederrådet fulgte opp med seminar om seksuelle krenkelser og tillitsmakt. Men Etisk Råd kjemper fortsatt med foreldede holdninger i møte med seksuell overskridende atferd i menighetssammenheng.
Bevisstgjøring i forhold til den makt man innehar som kristen leder, er en viktig del av forståelsen omkring overgrepssitasjoner. For overgrep kan være langt mer enn seksuelle krenkelser. «Et seksuelt overgrep skjer når en person i en maktposisjon seksualiserer relasjonen. Det betyr at den som er i tillitsposisjon handler på en slik måte at den krenker den andres intimitetsgrenser. Den som gjør det, ser ofte ikke at han eller hun er i en maktposisjon,» sier Else Kari Bjerva i Normisjon. Hun har nylig skrevet en masteroppgave om temaet.
Hun framholder at kristne ledere har en maktposisjon, og at det er den som er leder som har ansvar for å sette grenser og for ikke å tråkke over den andres grenser.
Maktmisbruk er nærliggende for enhver som har makt i kraft av tjenester eller posisjoner. Ofte skjer dette ved manipulasjon, som kan være vanskelig å avsløre. Til og med utøvelse av godhet kan misbrukes. Det er vanskelig å opponere mot det som framstår som åpen godhet fordi en da vil framstå som ond, kynisk eller egoistisk.
De bibelske prinsippene for lederskap er sunne i møte med fallgruvene i det å inneha posisjon. Intensjonene kan være gode når man i ønsket om å lede en annen invaderer menneskers liv og okkuperer deres private rom. Tormod Kleiven i Diakonova er klar på at ingen av oss har rett til å invadere et annet menneske.
Vi er bare gjester i andres liv, og må forholde oss deretter. Vi kan gi råd, veilede og peke på løsninger og muligheter, men vi har ikke rett til å invadere. Derfor må lederskap utøves med en stor grad av varsomhet og respekt for andres intimitetsgrenser og integritet. Særlig bør man være på vakt overfor maktmisbruk i åndelig veiledning, der man ofte påberoper seg å tale i Guds sted inn i menneskers liv, og dermed utøver en autoritet som kan være okkuperende, hvis det ikke leveres med en stor grad av modenhet og bevissthet i forhold til eget ståsted.