Klimenkos Kalinka

– Nå er det bare Jesus og min kone som kjenner meg igjen, sier Viktor Klimenko.

Han ler og myser mot sola utenfor konserthuset Finlandia i sentrum av Helsinki. I 1980 forlot den populære skuespilleren og sangeren teaterscenen til fordel for kirken. I år feirer han 50 år som artist, et jubileum han markerer der alt begynte: På teaterscenen.

– Nå har jeg sunget i kirken i over 30 år. Derfor tenkte jeg at det ville passe å markere jubileet mitt med å vende tilbake til mitt gamle publikum. De skal få høre meg synge «Kalinka», smiler han.

I forrige uke sang han for en fullsatt sal i byens monumentale musikkhus. 24. november, samme dag som han fyller 70 år, håper han å fylle Finlands nasjonale stolthet – Finlandiahuset.

Dobbeltmoral.
På 70-tallet ble han kjent som «den syngende kosakken». Kombinasjonen sangstemme, karisma og russiske folketoner sendte Viktor Klimenko til toppen av de finske hitlistene. Suksessen var stor, både bak mikrofonen og på teaterscenen, og han ble historiens første russer som solgte til gull i Finland.

Da han ble frelst i 1980, snudde han ryggen til sin fortid som klubbsanger, og trakk i stedet store folkemengder til kirken. Om Klimenkos popularitet i showbusiness var stor, ble populariteten blant kristne enda større.

Den hektiske reisevirksomheten, ikke minst i Norge, betydde klingende mynt for en rekke kristne organisasjoner. De priste seg lykkelige over å ha fått en kjendis til å tale sin sak.

– Jeg har samlet inn millioner av kroner til misjonen, forteller Klimenko.

Etter mange år med stigende spenninger, forlot han den finske pinsebevegelsen og organisert kristendom for noen år siden. «Dobbeltmoral» kaller han det i dag, og hevder at store pengebeløp aldri kom misjonen til gode.

– Jeg jobbet for store amerikanske misjonsorganisasjoner med mange millioner i budsjett. Da jernteppet falt og Sovjetunionen åpnet seg for evangeliet, rullet giverkronene inn. Men jeg var selv vitne til at ikke alt nådde fram.

Statsfiender.
I 1973 fikk Viktor Klimenko finsk statsborgerskap. Et helt liv hadde han levd som en uønsket – både i Sovjetunionen og i sitt nye hjemland.

Under kommunisttiden sto kosakkene sto opp mot Den røde armé, og ble ansett som fiender av staten. Derfor ble familien Klimenko tvangsflyttet flere tusen kilometer fra byen Krasnodar ved Svartehavskysten, til en arbeidsleir i Karelen ved grensen til Finland.

På denne tiden ble Viktor født. Men om han ble født i eller utenfor fangenskap har han aldri fått svar på.

– Min mor og far ville aldri snakke med oss barna om dette.

– Har du ikke ønsket å vite mer om din bakgrunn?

– Jo, selvfølgelig! Jeg og søsknene mine har vært veldig nysgjerrige på hvor vi kom fra, men mamma og pappa turte aldri å si noe. De var antakelig redd for hva som skulle skje dersom vi ble sendt tilbake til Russland.

Etter krigen bosatte familien seg i Finland – takket være et såkalt «Nansen-pass», som ble innført i 1922 etter initiativ fra Fridtjof Nansen. Passet var det første godkjente reisedokumentet for statsløse flyktninger. Men for lille Viktor betydde det bare begynnelsen på en lang identitetskrise.

– Russerne ønsket oss ikke tilbake, og i Finland var vi ikke fullverdige statsborgere. Vi kunne ikke reise noe sted uten visum og et finsk pass.

– Har du følt deg identitetsløs?

– Det var en identitetskrise, både blant russere og inni meg selv. Mange russere valgte finske etternavn da de kom hit, mens pappa og mamma valgte å beholde sitt. Pappa fant senere sine slektninger igjen ved Krasnodar, og dem har også jeg besøkt. Det å sitte i min fars gamle hus  har sakte, men sikkert bygget opp igjen min identitet.

 

Denne artikkelen er et utdrag fra en større artikkel i vår papirutgave denne uken. Kjøp eAvis her

Ønsker du å abonnere på vår papirutgave? Bestill Korsets Seier her