Raske og fullkomne oppstandelser

En venn av meg er en sånn fyr som alle liker. Han er dyktig, sosial og akkurat passe ydmyk, både på jobb og i kirken. Han har venner overalt. Han er gift og har blitt pappa til en liten jente.

Nå har han fått beskjed om at han har kreft og at det ser mørkt ut. Hvis behandlingen ikke virker, vil han ikke leve veldig lenge.

Utover det man skal gjøre som venner som å være der, lytte, gråte, oppmuntre og be; hva skal vi som kirke, som kristne, tenke og si om sånt?

Jeg satt på en kafé i Oslo med en amerikansk pastorkollega, og mens vi snakket, kom jeg inn på at jeg aldri hadde vært særlig fascinert av kristen tro som slenger rundt seg med store løfter. «Jeg synes det blir for enkelt når jeg loves at jeg skal være rik, frisk og lykkelig,» sa jeg. Kollegaen min begynte å le, og så sa han: «Det er jo lett for deg å si, for du er rik, frisk og lykkelig.»

Prøver alt
Det fikk meg til å tenke, jeg har jo lurt på hvorfor mennesker flokker seg rundt helbredelsespredikanter som gang på gang avsløres i å lyve om mirakler, mennesker og penger. Hvorfor kommer folk til sånt, har jeg tenkt litt nedlatende. Men så gikk det opp for meg: Det er jo rett og slett bare fordi vi trenger det så veldig. Er vi håpløst syke har vi ikke noe å tape på å i alle fall ha forsøkt det også.

Jeg har alltid ment, så fornuftig, at det er viktig å møte hele mennesket. Når en person i rullestol vil ha forbønn, forutsetter jeg at han kan ha kjærlighetssorg, ville ha en nådegave fra Gud, ønske å bli fri fra en slem pappa, få en jobb eller alle andre ting som alle andre mennesker også vil ha forbønn for.

Evig
Men når telefonen kommer og diagnosen blir gitt. Når barnet ligger der i respirator, da ønsker vi ikke bare en å gråte sammen med, da trenger vi at de kreftsvulstene forsvinner. At hjertet begynner å slå som det skal, og at livet fortsetter. Da spiller det jo forsvinnende liten rolle om det skjer gjennom cellegift, operasjon, en predikant med hentesveis eller for den del en healer.

Jeg tror Bibelen lærer oss at vi skal leve for alltid. Det kan hende vi dør, men vi skal leve videre likevel. Så tror jeg vi må skille mellom at noen oppstandelser går fort, mens andre går forferdelig sakte.

Midlertidig
Altså at noen ganger griper Gud inn i en situasjon og gjør et mirakel med en gang. Mens andre ganger må vi vente lenge, kanskje helt til den andre siden av døden, før vi ser at han reiser oss opp igjen.

Med de raske oppstandelsene skal vi huske at de i sin natur ikke varer. Ta for eksempel Lasarus som Jesus vekket fra de døde. Hvor er han nå? Han er død. Jesus vekket han opp, men han døde igjen. Forhåpentligvis mange år senere. Men de gangene Gud griper inn i vår virkelighet, setter naturlover, diagnoser og fornuft til side; så er det fantastisk, det er nåde og det er midlertidig.

Mens det evige livet, som vi allerede har begynt på, og den fullkomne oppstandelsen, som vi alle vil erfare til slutt, den er på sin side fullstendig, for alltid og helt uten tilbakefall, tvil og smerte.

Men når vennen min får enda en dårlig melding fra legene og sønnen min lurer på hvorfor jeg gråter når jeg er ferdig i telefonen, blir den fullkomne oppstandelsen så veldig langt unna og den raske så sårt savnet.

Da kaster vi til side våre smakspreferanser, vaner og kanskje til og med teologi. Da trygler og ber jeg både høyt og stille. Da tenner jeg lys og skulle det knipe, betaler jeg kanskje til og med en glatt tv-predikant. For tørste mennesker diskuterer ikke om juicen er fra konsentrat eller ikke. De drikker det de får. Kanskje tørker det jeg har å si inn til det Job sa da det mørknet rundt han: «Jeg vet at min gjenløser lever. Og som den siste skal han stå frem i støvet.»

Og med Paulus: «Kom Herre Jesus, kom!» Raskt og fullkomment!