Mellom tro og medier

Tomas Brunegård fra Gøteborg leder ikke bare Stampen som blant annet er utgiver av Gøteborgs-Posten, GP, men han er også styreleder i Tidningsutgivareföreningen og Swednedia, som er utgiver av den kristne avisen Dagen. Han er også styreleder for Internationella

– «Religion er et viktig, men vanskelig tema å skrive om i media», sier Mikael Pentikäinen som er ansvarlig redaktør i den største dagsavisen i Norden, Helsingin Sanomat. Hva mener du?

– Jeg skriver ikke selv, men vi har en vanskelig tilnærming mellom mediene og tro/religion. Jeg vil heller snakke om tro i stedet for religion, sier Tomas Brunegård.

Brunegård mener problemene i bunn og grunn handler om at media i Sverige og Europa har tatt til seg sekulariseringen som sannhet i det opplyste samfunn. Troende blir ofte sett på som en promilledel av befolkningen som besitter mindre kunnskap.

– Vi i media har ikke vært i stand til å skildre det som er i ferd med å skje i folkedypet. En del av forklaringen er innvandring. Vi får inn folk fra andre religioner og kulturer som er mer åpne i sin religiøse praksis.

Tomas Brunegård tror det finnes tegn på at folk er lei av at sekulariseringen ikke har vist seg å kunne svare på menneskets dype eksistensielle spørsmål. Selv om den svenske kirke og andre institusjoner har det vanskelig,  finnes det en oppvåkning som skjer på individnivå.
Han har nettopp lest boken «Gud er tilbake» på flyet fra et møte i Tyskland hvor han møtte mediefolk fra hele verden. Boken er skrevet av redaktører i det prestisjetunge tidsskriftet, The Economist. Der hevder forfatterne at Gud er virkelig og har stor betydning for mange mennesker selv om Europa lever i en slags sekulær boble. Brunegård mener at sekulariseringen har nådd et vendepunkt. Blant annet satte den tidligere britiske statsministeren fingeren på dette. Mot alle odds, er kristendommen ikke død, eller religionens rolle utspilt.

– Kirken har mange ganger, man må skille mellom kirke og tro,  stått i veien for menneskets lengsel. Jeg vil tro at det nå skjer en endring og at det er mulig å kanalisere troen til hele samfunnet.

– Det er ikke gøy at det nå for tredje natten på rad blir brent biler i Gøteborg. I dette er ikke troen på Gud og fremtiden nærværende. Det er meningsløsheten som brenner biler.

– Har ikke du som sjef sjansen til å forsøke å endre utviklingen?

– Det har aldri vært en hemmelighet at jeg er en troende. Jeg har alltid sett det som en måte å prøve å være sann mot dem jeg jobber med og de som daglig bedømmer meg. Tro er det viktigste og mest grunnleggende fundamentet i mitt liv. Derfor forventes det at jeg handler på den plattformen, sier Brunegård.

Tro og karriere.

Som utdannet økonom og konsernsjef har Thomas Brunegård blitt kjent som en innovativ leder. Året 2009 var et vanskelig økonomisk år i det hele tatt, men han bestemte seg for å gjøre tilbakegangen til Stampens «beste venn». Ut fra resultatet har det fungert bra. De fortsatte å investere og satse på nye produkter, til tross for vanskelighetene i markedet.
Han har også blitt kritisert, særlig for noen år siden da selskapet måtte spare. Kravene ble skrudd opp.

– Jeg har blitt beskyldt for å være hard. En periode ble jeg beskyldt for å være den største «slakteren» i Gøteborgs-Postens historie fordi jeg gjorde så store kutt. Det ble bedømt ut ifra min kristne tro, sier han og forteller at man også har tullet med hans tro.
Det at han er medlem i en pinsemenighet som Smyrna i Gøteborg, har blitt bakt sammen med rariteter.

– Jeg har vært vant til det helt siden barndommen. På torget sang gruppen fra pinsemenigheten «Perleporten» og i det andre hjørnet sto FNL og andre venstreorienterte bevegelser. Dette var på 1960 - og 70-tallet. Det har jeg båret med meg.
Nå som leder av et stort konsern, blir han behandlet med respekt og troen er akseptert i det offentlige på en annen måte enn på det polariserte 70-tallet. Nå har han en maktposisjon. Han sier at makt forderver. Alltid. Men det finnes måter å motvirke det på.

– Jeg vet ikke om jeg klarer den kampen. Du må omgi deg med gode mennesker, som er ærlige med deg. Jeg har vært leder for dette selskapet i 14 år. Jeg vet knapt hva det vil si å ikke være leder. Du må ha kontakt med gamle venner. Man kan ikke basere sitt liv på en posisjon, sier Brunegård.

– Et slags kompass å ha med seg er oppbruddstanken som finnes i frikirker, særlig i pinsebevegelsen. Alt vil ta slutt en dag, og du må redegjøre for hva du har gjort. Og være klar til å bryte opp når som helst.
Som 48 år gammel far til fire barn er han takk-nemlig for kona og barna. Det er de som holder han oppe i hverdagen. Men Tomas Brunegård liker å sveve i det blå. Han har nylig tatt pilotsertifikat for én-motors fly.

Troens konsekvenser.

Sverige regnes for å være ett av Europas mest sekulariserte land. Ifølge Brunegård skrives det likevel fortsatt mye om tro. Det finnes mennesker i de svenske mediene som er klar over troen blant folk. Blant annet Svenska Dagbladet er gode på dette. Avisen GP har en av Sveriges beste politiske kommentatorer, som er troende katolikk.

– Det skrives mer og mer, men vi har fortsatt et oppgjør å ta med medienes bilde av tro og syn på kirken. Det er mye som må gjøres. Man går ut fra et verdensbilde som delvis ikke finnes.
Et eksempel på dette, i følge Brunegård, er fra den amerikanske kristenheten. Det som har skjedd omkring Obama de siste årene og pastorene Rick Warren og Bill Hybels  er noe ganske annet enn den klassiske konservative «anti-alt bevegelsen». Men det er få journalister som har fått dette med seg.

– Nå ser man en ny linje, det skjer noe nytt, sier Tomas Brunegård som har fulgt Warren og Hybels i lang tid.
Han forteller at han har tenkt mye på i hvilken grad den personlige troen er privat.

– Lewi Pethrus sa «troen er ikke konfeksjonssydd,  men skreddersydd». Jeg liker det uttrykket. Den er forskjellig for hvert enkelt individ, derfor blir det vanskelig når det blir sagt at du bør oppføre deg slik og slik i kirken. Vi har skremt bort mange mennesker.

– Troen er ikke privat. Det finnes elementer som at du skal «elske din neste som deg selv», og «gjør mot andre det du vil de skal gjøre mot deg». Der forsvinner det private. Det blir noe mer enn bare meg selv.

– Sann kristen tro må få konsekvenser ellers blir den bare et navn, noe man gjør på søndag.