Piken fra nord

Hun kommer gående i en rød minikjole, ikke ulik Julia Roberts i «Pretty Woman». Men Solveig Selle Rundberg (26) har ikke vært på Rodeo Drive. Hun kommer direkte fra teamtur i Makedonia. Her var hun ti dager sammen med ungdommene fra Sentrumskirken i Sandnes, hvor hun er ungdomspastor. Sandnes har blitt hennes andre hjem, men det er nordlending hun er.

Nordover.

Denne uken skal hun lede tencampen på Actfestivalen på Sandvik Folkehøgskole utenfor Mosjøen – en forespørsel hun ser på som en ære.
– Jeg blir alltid glad når noen fra Nord-Norge ringer meg. Denne forespørselen var ikke noe unntak. Jeg har veldig lyst til å gi noe tilbake til landsdelen min etter alt Nord-Norge har gitt meg, sier hun.
– Hva ønsker du at tenåringene på Act skal sitte igjen med?
– Jeg håper at de får lyst til å bli bedre kjent med Jesus. Dette har vært helt avgjørende for mitt liv. Jeg har lært meg å be, lese Bibelen og koble meg på den lokale kirken, selv i perioder der følelsene sier noe annet. Dette tror jeg er noe av det beste vi kan gi videre til andre, sier Solveig.

Initiativrikdom.

Solveig vokste opp i ei lita bygd nordpå. Alt som fantes av kristen virksomhet var statskirken, og der var det ikke mange ungdommer. Derfor vet hun meget godt hvor mye festivaler som Act kan bety for de kristne i landsdelen.
– Å møte andre kristne fra Nord-Norge var med på å forme meg og de valgene jeg har tatt senere i livet. Derfor dro jeg på leirer og festivaler hvert år, sier Solveig.
Da hun begynte på videregående skole flyttet hun til Tromsø, hvor hun ble med i Jesuskirka. Her opplevde hun å bli kastet inn i utfordringer, som har gjort henne til den hun er i dag.
– Mange gode ledere har blitt fostret i kirka mi. De hadde jo ikke så mange å ta av, så vi ble bare kastet ut i utfordringene. Det å bli trodd på og investert i på den måten har gjort meg til den jeg er i dag. Nordlendinger generelt er ikke vant til å få servert ting oppi fanget, så derfor er det tak og initiativ i oss, sier hun.

Drømmejobben. I Sandnes studerer Solveig. Etter en bachelor i religion og interkulturell kommunikasjon, og så litt historie og pedagogikk, har hun tenkt å gå i gang med en master i globale studier. Ved siden av jobber hun som ungdomsleder i Sentrumskirken.
– Folk spør meg når jeg skal få en ordentlig jobb. Jeg sier at jeg har en ordentlig jobb. Å være ungdomsleder er ikke noe jeg gjør inntil noe bedre dukker opp. Jeg drømmer om å jobbe med tenåringer hele livet, på en eller annen måte. Dessuten opplever jeg at utdanningen jeg har tatt er relevant, sier Solveig.
Når hun blir gammel og skranten kan hun kanskje ikke finne på så mye sprell med tenåringene. Hun kan likevel ha tro på dem og investere i de nye generasjonene, akkurat som hun selv ble gitt ansvar.

Tar tenåringer på alvor.

– Det viktigste for tenåringer er å oppleve at noen bryr seg om dem og tar dem på alvor. I  menigheten bør man se stort på dem som kommer etter. Bibelen sier Gud vil vende fedrenes hjerte til barna og barnas hjerte til fedrene. Det begynner med at vi vender hjertene til dem, sier hun.

Kirke for kirkefremmede.

Er det noe hun drømmer om for landsdelen sin og resten av landet, så er det nettopp å bygge kirker som er sterke i alle ledd.
– Slik mange menigheter bygger i dag får de kanskje med seg menighetsbarna, men jeg vil bygge kirke for dem som ikke er i kirka. Da må vi være villig til å legge bort vår egen greie, sier hun.
Hun har selv sett det: Tenåringer som ikke har peiling på Jesus komme til kirken og bli frelst. Hele familier som har blitt forandret fordi barna deres først ble med i kirken.
– Når møtet med kirken gjør at folk får lyst til å bli kjent med Jesus, da tar det av for meg. Det er dette som er motivasjonen min, sier hun.

Tror på nord.

Solveig hadde ikke behov for å komme seg vekk fra Nord-Norge. Hun er veldig glad i landsdelen sin og har tro på sterke menigheter også her.
– I Sandnes finnes det så mange menigheter. Nord-Norge med alle sine småplasser har et vanvittig potensial. Hvis man klarer å bygge et godt arbeid der, kan det nå så langt. Utfordringen er å finne folk som er villig til å gjøre det.
– Er du villig?
– Hvis jeg opplevde at Gud sa det, så ja. Foreløpig blir jeg i Sandnes til han sier noe annet.