29 somre på Toppen

– Får jeg til å si det jeg egentlig har på hjertet, tro? Heldigvis har jeg armer å fekte med. Kroppsspråket utgjør 99 prosent av min kommunikasjon, ler Anita Nymoen Gjerlaug med avslappet, men litt overdreven selvinnsikt.

Fra en godt brukt plaststol på en av terrasse-etasjene på Hedmarktoppen, stiller hun nølende til intervju, tvilende til om hun greier å sette ord på det hjertet er fylt av. Men hun lover å prøve.

Hun har greid det før. Blant annet som en av talerne på Oases sommerstevne i fjor, og uttallige ganger som lovsangsleder.

Anledningen kunne ikke vært bedre. Vi er på Hedmarktoppen, der Anita har tilbrakt hele 29 av sine til nå 29 somre. I år er hun vanlig deltaker, med fokus på ni måneder gamle Theodors behov, men i en rekke år har hun stått på scenen og ledet lovsangen. Før det løp hun rundt på området som sorgfritt, lekende barn. Toppen var sommerens høydepunkt. Det er det fortsatt.

300 tyggis på en dag. – Jeg kan ikke skryte av at jeg var på så mange møter her i barndommen. Men vi lekte masse, og var selvfølgelig på barnemøtene. Jeg husker spenningen i kroppen idet vi kjørte opp den siste bakken til Toppen for å møte igjen lekekamerater fra året før. En gang hadde vi «Bug»-fest. Vi hadde fått tak i penger og kjøpte 300 av de klisne store tyggegummiene. Med lakrissmak. Det endte med at en av lekekameratene fikk håret fullt av det, og frisyren måtte ofres...

De siste årene har det blitt lite tid til lek under Toppen-oppholdet. Som lovsangsleder har forberedelser, øvelser, lydsjekker og bønn stått i fokus.

– Jeg har alltid fått mye inspirasjon på Toppen. Undervisning, sang og musikk har gjort sterkt inntrykk og satt preg på meg. I fjor syntes jeg ble spesiell. Jeg fikk en ny frimodighet og modenhet i lovsangen, og en ny åpenhet for Guds nærvær. Bønnemøtene før de offentlige møtene på Ufestivalen var enormt sterke.

Sunn og livsnær lovsang. – Kan du beskrive hva som bor i hjertet ditt for lovsangen?

– Vi er skapt til tilbedelse. Når vi tilber er vi rett og slett i vårt rette element. Noen av lovsangens kritikere anklager lovsang for å være livsfjern. For meg er det motsatt. I lovsang og bønn får jeg en enorm hjelp til å se sannheten, livet mitt og Gud i rett perspektiv. Derfor er lovsang så viktig for meg. Der proklamerer vi sannheter om Gud. Det er livsnært! Og det setter fri. Bibelen sier at sannheten setter oss fri. Dette har vært en nøkkel for meg. Dessuten skaper lovsangen tro. Når jeg lovsynger vet jeg at jeg gjør noe som er rett, bra, sant og utrolig sunt!

Anita har plassert Theodor i trygge barnevakt-hender hos mormor, så hun tar seg tid til å tygge videre på lovsangens vei til å erfare Guds nærvær i sitt liv.

Lengsel etter gudsnærvær. – Gud er jo alltid der, men vi må skape rom for ham i våre liv. I mange år har jeg hatt en sterk lengsel etter å kjenne dette nærværet. Det er nemlig stor forskjell på å vite om at Gud er nær, og å kjenne og erfare det i sitt hjerte og i sin ånd. En sommer fikk jeg mye forkynnelse om Guds kjærlighet. Det gjorde noe med meg, å virkelig oppdage at jeg er elsket uansett. Da blir lovsangen en respons på Guds kjærlighet til meg. Det var noe som løsnet, forteller Anita.

LES MER I NYESTE PAPIRUTGAVE AV KS.