Rammet av kreft

Når en mann som alltid har vært frisk og involvert i mange prosjekter over hele verden plutselig får diagnosen prostatakreft, kommer sjokket. Den svenske forfatteren, pastoren og journalisten Birger Thureson fikk søvnløse netter og begynte å skrive dagbok. Eller «nattbok», som nå er publisert med tittelen «Dagar av dimma, dagar av sol».
Det er ganske vanlig at en mann som har passert 50 år får problemer med sin prostatakjertel. Denne kreftformen er den nest vanligste dødsårsaken blant menn i Sverige. Rundt 9.000 menn får diagnosen hvert år. Mange kureres, men et par tusen dør av det.
Birger Thureson fikk beskjeden etter en rutinekontroll da han var 62 år gammel. Først for høy PSA-verdi, senere bekreftelsen på at en kreftsvulst fantes i den lille prostatakjertelen. Mellom tester og undersøkelser var det måneder av uro, spørsmål og affekt.
Dessuten er det ikke så lett å snakke om en sykdom i kjønnsorganet. Spesielt når man er oppvokst  på 1950-tallet i søndre Lappland, der man tonet ned følelser og prioriterte moralen og arbeidet. Og hvor mye kan man skrive, hvor mye skal man utlevere av seg selv? Som journalist og forfatter har Thureson alltid skrevet om andre. 15 bøker har han rukket å skrive, men nå ble det for første gang biografisk.

Sjenanse og intimitet.

Birger Thureson forteller om intime ting på en diskret måte. Det er flaut å gjennomgå undersøkelser i underlivet. Det må jo uansett gjøres for at problemet skal kunne løses. Men at en voksen kar må ha på seg bleie... Uroen dukker opp. Det kan bli inkontinens. Følelsen av å ikke ha kontroll over sine basale behov er ekkel. Behandlingen kan forårsake total impotens eller andre problemer i sexlivet. Det avhenger også av hvilken behandlings­metode man velger.
– Nå pleier legen å spørre om hvordan det går å ha samleie, forteller Birger Thuerson når jeg møter ham i Stockholm over lunsj.
Til tross for at han er pensjonist med sine 67 år, jobber han nesten heltid. Han har kone, to barn og to barnbarn. Han er debattredaktør i den kristne dagsavisen Dagen, dels arbeider han med å informere om bistandsprosjekter gjennom PMU Interlife. Men en gang i året blir han minnet om kreften han ble operert for fem år tilbake. Er alt ok, eller har kreften kommet tilbake?
– Det finnes jo ingen garantier for at sykdommen ikke kommer tilbake selv om det ser bra ut akkurat nå, sier han.
Det er den mentale reisen som Birger Thureson beskriver i sin bok. Etter diagnosen prostatakreft blir det «en underlig kveld når kona og jeg prøver å sette mot i hverandre», skriver han.
«Det blir en søvnløs natt der tankene tumler omkring i et tomrom og søker feste på glatte vegger, bare for å styrte ned mot et gulv som ikke finnes. Jeg ber. Jeg tror jo, så jeg ber. Jeg stiller ikke Gud mot veggen. Jeg presenterer ikke ultimate krav. Det er jeg som står mot veggen og ber om styrke til å takle uvissheten, den blytunge uvissheten.»

Trygghet og omsorg.

Hans tro er et fast holdepunkt i livets stormer. Folk spør hva sykdommen har betydd for hans tro. Ingenting. Erfaringen har ikke påvirket troen. Birger Thureson snur det hele opp ned og sier at det er troen som har hjulpet ham til å håndtere situasjonen.
– Jeg har ikke de teologiske kravene om at jeg må bli frisk. Jeg er veldig bevisst på at vi alle lever under samme kår. Vi er alle dødelige, og en gang kommer den ubudne gjensten, uansett tro. Jeg tror på helbredelsen, for jeg har sett det skje. Men jeg kan ikke kreve et under for meg selv, sier Thureson.
For ham er troen en tillit. Å stole på noen som er større enn hans eget private univers.
– Det finnes noe som er fullt av kjærlighet og som omslutter meg med sin omsorg, noe som innebærer at jeg eksisterer i en større sammenheng. En grunntrygghet som betyr at jeg kan slippe taket og stole på Gud. Det betyr likevel ikke at jeg har en garantert beskyttelse mot elendighet. Overhodet ikke!
Men det er ikke mulig å stenge ute urolige tanker som trenger seg på, når man plutselig vet at døden finnes inne i kroppen. Den ligger der på lur for å angripe når man minst forventer det.
– Jeg hadde ikke noen dødsfrykt. Jeg tenkte mer på familien, mine nære og kjære. Hvordan blir det for dem om jeg dør? Hvis jeg ikke får se barnebarna vokse opp?
I stedet tvang de søvnløse nettene ham til ettertanke. Han tittet bakover og summerte opp sitt liv. Hva har jeg gjort? Hva er ugjort? Det fantes mange prosjekter som ikke var avsluttet. Mange mapper som ikke var sortert. Det fantes interessante jobber igjen å gjøre.


Les mer i papirutgaven av ukens KS