 Foto: David André ØstbyMyk og tydeligPublisert 17.06.2010 Det aller første Chatrine Carlson (48) gjorde da hun ble forstander i pinsemenigheten i Jønkøping, var å male kontoret sitt i lysere farger. Av 473 svenske pinsemenigheter har kun 23 en kvinnelig forstander. I fjor valgte pinsemenigheten i Jønkøping, Sveriges tredje største pinsemenighet, Chatrine Carlson til sin forstander. – Mitt kall og min lidenskap er å bygge menigheten, sier Chatrine Carlson. Lyst og personlig. På Västra torget i Jønkøping ligger det en kirke med et kontor som ble malt om etter at 48 år gamle Carlson tok over ledelsen etter Pelle Hörnmark, som har blitt leder for den svenske pinsebevegelsen. I dag framstår kontoret som litt lysere, og med en mer personlig stil. Selv om det i løpet av årene har blitt mer vanlig med kvinnelige ledere i frikirker, har valget av Carlson vakt oppsikt. Med sine 2.600 medlemmer er pinsemenigheten i Jønkøping en toneangivende menighet, og menighetens årlige evangelistuke samler opptil 1.000 ledere til oppbyggelse og samtale. Hun har stor erfaring med menighetsarbeid, som hun begynte med da hun etter å ha gått bibelskole ble evangelist. Siden ble det lederutdannelse for barnearbeidere, misjonsarbeid i Uganda og pastortjeneste i Jønkøping fra 2000. Chatrine Carlson er inspirert når hun nå skal lede en menighet med 30 ansatte. Hun mener hun er privilegert som kan lede nærmere 800 frivillige medarbeidere. – Det går skikkelig bra med en «søster» som leder, sa en broder og klappet meg på skulderen. Han er i 80-årsalderen, smiler Chatrine. En slik oppmuntring kan tolkes som en ydmykelse, men ikke for Chatrine. Hun valgte å oppfatte det som et velvillig uttrykk fra en generasjon som for 20 år siden ikke kunne forestille seg en kvinnelig forstander. Mor og leder. Det er noen som har undret seg over hvordan hun håndterer en krevende jobb med tre barn hjemme. Det ville ingen spurt en trebarnspappa om, men det krever god koordinering og fleksibilitet når begge foreldrene jobber fulltid. Chatrine og mannen Michael giftet seg i 1992, og ett år senere reiste de til Uganda, utsendt av menigheten. Det ble to lærerike år. – Da vi kom hjem trodde jeg ikke at jeg skulle vende tilbake til menighetsarbeidet, og begynte i stedet å studere til å bli lærer, forteller Chatrine. Hun jobbet frivillig i menigheten, blant annet med cellegrupper. Snart ble hun valgt inn som den første kvinnen i menighetens eldsteråd. – Da Pelle Hörnmark senere ønsket et nytt pastorteam, ble jeg spurt om å bli pastor. For meg var det en omveltende avgjørelse. Først jobbet hun deltid, men så tok arbeidet overhånd. Da måtte studiene vente. – Jeg visste at det var dette jeg ville gjøre, sier Chatrine, som senere ble valgt til menighetens nestleder. Mykere. Hun har alltid vært et menighetsmenneske. Hun arvet sin mors tro, men i tenårene tok hun avstand fra den. 19 år gammel fikk hun et sterkt møte med Gud som forandret livet hennes. Hun begynte på bibelskole med et ønske om å tjene Herren. – Hvordan ser du på deg seg selv som leder? Er du mykere enn dine forgjengere?
– Jeg er kanskje litt mykere. Uansett, jeg er ikke redd for å be om hjelp og jeg tør å vise svakhet. Min forgjenger var kanskje litt tøffere og han tok mer plass. Men jeg vet ikke om det har med maskulinitet å gjøre. Vi har nok forskjellige personligheter.
|
||
