Kvinnen med drømmen

– Jeg drømte om at jeg skulle gjøre dette.

Inger Lise Rypdal forteller om forestillingen «Kvinnen ved brønnen», som hun snart skal reise rundt med i menigheter, kirker og kulturhus over hele landet. Ideen til forestillingen mener hun kom som «en beskjed fra oven».

– Da jeg våknet dagen etter, visste jeg at jeg ville fortelle om kvinnen ved brønnen, sier hun.

Ga ikke opp
Drømmen ble mottatt med stor entusiasme da Inger Lise satt den ut i livet, og snart hadde hun med seg et stjernelag av regissører, musikere, sangere og kostymedesignere som satte bibelfortellingen inn i en kreativ ramme. Men selv etter å ha brukt hundretusener av private kroner på prosjektet, uteble de store publikumsmassene. Likevel ga hun ikke opp.

– Jeg hadde en sterk følelse av at det ikke var over, sier hun med gnistrende øyne.

Og nå, ni år senere, reiser hun igjen ut i landet for å formidle historien om Bibelens kvinner. Alle rollene spiller hun selv.

– Jeg tror at Ordet er levende og udødelig.

– Men hvorfor akkurat «kvinnen ved brønnen»?

– Kvinnene spiller en stor rolle i Det nye testamentet, men med unntak av Marta, Elisabeth og Maria-ene, er de ikke nevnt med navn. Jeg ville sette fokus på kvinnene som alltid står i bakgrunnen og støtter. Bak enhver framgangsrik mann står det en kvinne, heter det jo.

– Er dette et uttrykk for feministen i deg?

– Å nei, men jeg er stolt av kvinnens evne til å løfte enhver situasjon. Som på Haiti, der nødhjelpen gis til kvinner ettersom de har en bedre evne til å fordele og vise empati. Jeg tror det har noe med morsfølelsen å gjøre, smiler hun.

Ga ikke opp
Den samme kvinnerollen har hun møtt i Kongo, når hun har vært i landet som ambassadør for organisasjonen Christian Relief Networks klinikk for voldtatte kvinner.

– Der nøden er stor, er kvinnene veldig viktige, sier Inger Lise.

Øynene hennes avslører at hun i tankene reiser tilbake til Kongo for å klare å gjengi de lidelsene som møtte henne der.

– Jeg  intervjuet kvinner i Kongo til en  sekssiders reportasje i Dagbladet. Jeg møtte noen ekstreme skjebner, men de var likevel fylt av håp. De var heller redde for at vi skulle gi opp håpet på at det kunne skje en forandring i Kongo, sier hun.
 
Mannakorn
Inger Lises mor og besteforeldre var kristne og aktive i pinsemenigheten Filadelfia på Lena, der Inger Lise ble døpt som tenåring.

– Vi kunne aldri dra fra mormor uten å få med oss et mannakorn. Jeg husker fortsatt at hun hadde dem i en trebolle på kjøkkenet, og vi syntes alltid det var spennende å se hva vi fikk.

Faren var positiv til kristen tro, men altfor glad i en dram til å ville bekjenne seg som kristen. Det synes Inger Lise er trist.

– Han prøvde og hadde lyst til å slutte, men følte aldri at han var god nok. Bibelen sier at vi skal søke Guds rike først, og få alt annet i tillegg. Man må jo ikke være plettfri for å kunne bli en kristen, sier hun.

Som 17-åring forlot Inger Lise det hun opplevde som et lovisk menighetsmiljø på Toten, og flyttet til Oslo for å gjøre popkarriere. Der fant hun ikke rom for å leve ut sin kristne tro, og skled mer og mer vekk fra røttene i pinsemenigheten på Lena. Inger Lises gjennombrudd som artist kom i 1968 med låta «Fru Johnsen». Teksten tok et skarpt oppgjør med kristen dobbeltmoral, noe Inger Lise mener i høyeste grad fortsatt er et problem.

– Hva syntes den kristne bestemoren din om teksten?

– Hun forsvarte meg faktisk, og var helt enig i at det var mye dobbeltmoral i kristne kretser.
Etter mange år i Oslo begynte hun likevel å kjenne på en tomhet i livet.

– Det var et stort savn, et hull og et tomrom. Jeg mistet aldri barnetroen, men jeg følte meg ikke hel. Jeg begynte å spørre meg om hvorfor ikke jeg, som hadde alt, var lykkelig.


Les mer om Inger Lises vei tilbake til Gud i denne ukens KS.