Herrens snekker

– Å, har du den nyeste MacBook-utgaven, du?

Hermann Mentzoni kikker nysgjerrig på maskinen vi åpner på bordet i Salemkirkens spiserom og røper at han har vært en trofast Mac-venn i 20 år. Han gjør seg flittig bruk av den nye digitale verden for å utføre plikter både for Pinsebevegelsen og i hobbyen slektsforskning.

– Alt har blitt lettere siden kirkebøkene og arkiv ble lagt ut digitalt på nettet. Jeg fant nylig  Svanhilds oldefars brødre i Canada. Og noen til nå ukjente firmenninger. I september besøkte vi dem i Canada, forteller Hermann begeistret, og avslører at han har laget slektshefter både for sin egen og konas familie. Nå ser han fram til 1. januar 2011 når folketellingen for 1910 blir frigitt og lagt ut på nett.

Julebaksten til menighetssekretæren forblir urørt når Hermann med ytterjakka på i et heller kjølig rom, deler biter av sitt liv med KS.

Hermann Mentzoni har vært forstander i Pinsebevegelsen i 50 år i år, og betjent sju menigheter fra Sandefjord i sør til Hammerfest i nord. Det har vært oppturer og nedturer. Dessuten har han gjort en forbilledlig innsats for Pinsebevegelsen i en rekke utvalg og komiteer, bl.a. PYM, Norges Frikirkeråd, Sandvik Folkehøgskole og Pinsebevegelsens Forkynnerfellesskap. Senest kvelden før vi møtes, har han sittet med deadline for PSGS; Pinsebevegelsens sentralregistrering av gaver med skattefradrag.

– Det var årsavslutning i går på innlevering av rapporter om skattefrie gaver. Før data-alderen var det en forferdelig jobb. I dag går det mye greiere. Alt skjer via en database. 240 pinsemenigheter har innrapportert over 83 millioner kroner i skattefrie gaver i 2009.

Slitsomt nøyaktig
Engasjementet er stort og oppgavene har vært mange for den selvlærte forkynneren og dyktige organisatoren. Men ikke så mange vet at han etter noen år i tjeneste ble så sliten og lei at han tok kurs i tømrerfaget og teknisk tegning, for så å ta jobb hos en byggmester.

– Det måtte til der og da. Det har vært perioder hvor jeg har vært veldig sliten. Men samtidig; uten menigheten hadde jeg ikke overlevd. Jeg var snart tilbake i tjenesten igjen. Kallet brant.

– Hvordan tror du andre vil beskrive deg?

– Sta, veldig pirkete. Slitsomt nøyaktig på en måte, men jeg tror at jeg likevel har den nødvendige fleksiibilitet.

Takknemlig
– Hvordan har du det akkurat nå?

– Jeg har det veldig bra. Jeg gleder meg over de små hverdagslige tingene: Sola, mat, klær og tak over hodet. Jeg gleder meg til våren, til å jobbe med hagen, hogge ved, gjøre litt kroppsarbeid. Den store familien. Vi kjører hundrevis av mil hvert år for å besøke hverandre... Jeg forbeholder meg retten til å være litt friere nå. Jeg er bare eldste, og det bør jeg snart overgi til yngre. Seniorene kan ikke drive arbeidet. Vi må ha nyrekruttering fra yngre.

– Det er ikke fritt for at jeg frykter litt for en alderdom der vi skulle bli henvist til å måtte ha pass og pleie. Framtidens eldreomsorg ser ikke så lys ut. Men hele mitt liv har jeg tenkt og sagt at jeg ikke kom til å bli så gammel, for Jesus kommer igjen snart. Jeg har ikke gitt opp håpet!

– Er det noe du gjerne ville gjort om igjen?

Sikkert... Jeg burde vært flinkere på å fostre medarbeidere og ledere som kunne ta over. For det var jo da jeg var ung de eldre ga meg tillit og sendte meg ut. Ungdommene i våre menigheter er utrolig viktige å få på banen. Jeg skulle ønske at jeg i de fasene hvor jeg var sliten og i ubalanse med meg selv hadde ligget litt lavere. Vi har ikke hatt et godt nok nettverk som forstandere. Selv har jeg hatt en fastlege som har vært en fast samtalepartner,  og er et helt vanlig menighetsmedlem.


Les hele intervjuet i denne ukens KS.