Vennskap på liv og død

‒ Vi er så ulike som det går an! 

Terje Hegertun og Jens Petter Jørgensen er helt enige om akkurat det. Den ene snakker fort og stakkato. Den andre rolig og velformulert. Den ene er introvert, den andre ekstrovert. Jens Petter har ti tommeltotter. Terje er praktisk anlagt. Terje vokste opp med pinsevekkelse blant fiskere i Lofoten. Jens Petter har statskirkebakgrunn. 

Men når de to kjente skikkelsene i kristen-Norge  tar på seg joggeskoene for å gå en spontan tur sammen midt i uken, nyter de hverandres selskap. 

– Godt vennskap er ikke å være like. Man blir glad av å være sammen med folk som er annerledes enn en selv, konstaterer de to. 

– Humor er viktig. Vi ler mye sammen, sier de og ler godt og lenge. 

Ved peisen i Oslo Gjestgiveri og med en rykende, fersk fiskesuppe foran seg, snakker de mer enn gjerne om vennskapet. Et kameratskap som har reddet liv.

Livredder

– Vi leide en squash-bane sammen to ganger i uka. Det var jo helt vilt, egentlig. To menn i 40-årene og ingen tid til å varme opp, ler Jens Petter. 

– Da det var ti minutter igjen av omgangen, kjente jeg at jeg ikke hadde noe mer å gi. Jeg stupte i bakken. Jeg hørte noen si: Her er det ikke puls! Det neste jeg husker, er at jeg våknet på overvåkningen. Jeg hadde fått hjerteinfarkt. Hadde ikke Terje vært der da, kunne jeg vært død i dag. Han reddet rett og slett livet mitt, sier Jens Petter beveget.

– Jeg reagerte lynkjapt og løp av gårde for å hente hjelp, sier Terje. 

– Og jeg løp rett på en lege! Han hørte hva jeg sa og ble umiddelbart med tilbake til Jens Petter. Han var gudsendt.

– Det var Terje som hentet kona mi, Astrid, og kjørte henne på sykehuset. Det var han som satt og ba sammen med henne på venterommet. Og det var Terje som var der morgenen etter. 

Nysgjerrig på hverandre

– Jeg visste hvem Terje var fra før. At han var redaktør i Korsets Seier, og han hadde intervjuet meg i forbindelse med at jeg var leder for Oase i Norge. Men i 1989 havnet vi i hverandres nabolag, forklarer Jens Petter Jørgensen. 

Han mener Terje åpnet veien inn til Pinsebevegelsen for ham, en bevegelse han tidligere hadde møtt med fordommer. 

– Sjenerøst inviterte han meg og min kone hjem til seg, og etter hvert inkluderte han oss i vennekretsen sammen med flere pinsevenner. Deretter begynte vi å ringes spontant og avtale gåturer sammen. Vi møttes midt mellom husene våre, gikk en tur og endte av og til på en kafé over en kopp kaffe der vi snakket om alt mulig. Og vi spilte squash, smiler Jens Petter.

– Jeg kjente Jens Petter i kraft av hans tjeneste. Jeg var nysgjerrig på den lutherske karismatikken. Den måten Jens Petter nærmet seg åndens gaver og frukter på, fanget min interesse og utvidet perspektivet mitt. Han var åpen, samtidig som han turte å være litt kritisk, sier Terje. 

Denne artikkelen er et utdrag fra en større artikkel i vår papirutgave denne uken. Kjøp eAvis her