Leser julen inn

«Det er bitte-bitte lille julaften. Julie går langsomt hjem fra skolen. Hun tenker på hva hun kan gi mamma til jul.»

På Solheim skole i Lørenskog sitter første- og fjerdeklassingene bemerkelsesverdig lydløst og følger spent med når Anette begynner å lese høyt fra boka hun selv har skrevet.

«Julie og snøkulen» ble gitt ut på Luther forlag i fjor, etter at Anette først hadde skrevet historien for juleforestillingene i Filadelfia, Oslo.

Også i år er «Julie og snøkulen» å se på juleforestillingene, og nå har altså barneskolen i Akershus bedt Anette om å lese høyt fra boka for elevene.

– Jeg elsker å lese, og jeg elsker å være sammen med barn. Men det jeg elsker mest, er å fortelle andre om den største julegaven vi noensinne har fått. Så jeg er midt i smørøyet nå, ler hun.

Før hun har startet å lese, har hun latt skolebarna stille henne spørsmål om ting de lurer på. Spørsmålene er mange. En fjerdeklassing rekker opp hånda:

– Hva inspirerte deg til å skrive bøker?

– Jeg har alltid følt meg som et forvokst barn, og jeg elsker bøker. Jeg tror det er kjempeviktig at barn fortsetter å lese, for det er så bra for hukommelsen, svarer Anette.

Engasjerende tema
«– Jeg syns du hadde passet bedre som teskjekjerringa, jeg. Daniel dytter Julie på skulderen. – Du som er så liten og søt.»

Før Anette har inntatt scenen, har vi snakket sammen. Om jul. Og om høytlesning. Det er nemlig et tema som engasjerer henne.

– Det er viktig at du ikke får meg til å høres ut som en gammel tante, for jeg vil at dette skal være noe positivt. Jeg brenner for det.

Men det er vanskelig, faktisk helt umulig, å beskrive Anette Løken Jahr som en gammel tante. Håret er blondt og flagrende. Øynene smiler, til og med de få gangene munnen ikke gjør det. Gammel tante? Langt ifra.

Likevel er hun redd for å bli oppfattet som nettopp det. Ikke den skjønne, gamle tanten som alltid har kaker og godsaker på lur, men den bitre, sinte – hun som mener at alt var så mye bedre før.

Hun er nemlig redd for at kvalitetstiden mellom barn og foreldre er i ferd med å forsvinne. Anette mener at foreldre burde ta seg langt mer tid til å lese høyt for sine egne barn.

Nordmenn i verdenstoppen
«– Det står klar middag som du kan varme i mikroen, fortsetter mamma. – Vi får forte oss. Ha det. Og med det haster hun videre nedover gaten. Julie står lenge og ser etter dem. Middag alene i dag også, tenker hun.»

Årsakene til at høytlesning ligger tett på Anettes hjerte, er mange. Når vi beveger oss inn på temaet, kommer ordene som en foss ut av munnen hennes.

– Det gir foreldre og barn felles opplevelser og minner som kan vare livet ut. Det utvider barns ordforråd, fantasi og setningsbygging, og ser man det i et større perspektiv, er jo gode leseferdigheter en forutsetning for å lykkes i alle skolefag. Snakker man om høytlesningen etterpå, lærer barna å reflektere og huske. Og høytlesning er et godt utgangspunkt for gode samtaler om vanskelige temaer, ramser hun opp.

Hun interesserer seg så mye for temaet at hun har lett etter fakta om høytlesning før vi møter henne på Solheim skole. Og ikke all statistikk er like gal:

– Norske foreldre ligger i verdenstoppen når det gjelder høytlesning for barn. Det er mange foreldre som forstår viktigheten av det, forklarer barnebokforfatteren.

 Denne artikkelen er et utdrag fra en større artikkel i vår papirutgave denne uken. Kjøp eAvis her