 Fattigdom: 35 prosent av Ukrainas befolkning lever under fattigdomsgrensen. Foto. David André ØstbyKirken som aldri soverPublisert 26.11.2010 Nøden har ingen åpningstid. Det har Christian Hope Church tatt konsekvensen av. De kaller det bare «Komplekset». Den enorme bygningen ble en gang bygget som et idrettsenter av KGB, som var ansvarlige for Sovjetunionens olympiske idrettstropp. Etter jernteppets fall i 1991 ble bygningen forlatt – før den var ferdigstilt. Da Ukraina ble selvstendig stat, manglet myndighetene penger til å forvalte det enorme «komplekset», og i desperasjon solgte de det til pinsemenigheten Christian Hope Church for en brøkdel av verdien.
– Vi sa til Gud at dersom han ga oss denne bygningen, skulle vi bygge opp et bønnearbeid 24 timer i døgnet. Vi ønsker å være en kirke som aldri sover, sier pastor Valeri Reshetinskyi (54).
Han har bart, vannkjemmet hår og er uklanderlig antrukket med skjorte og mørk dress. Det er 19 år siden pastor Valeri plantet Christian Hope Church, som nå teller 2.500 medlemmer.
Han sitter på kontoret foran et stort gatekart over Kiev. Ukrainas hovedstad teller like mange innbyggere som hele Norge. I alle fall i følge offisielle tall.
– Da vi plantet menigheten, det samme året som Ukraina ble selvstendig, spurte vi Gud: «Hvilken kirke vil du at vi skal bygge»? Litt etter hvert har vi mottatt svaret på vår bønn, sier han.
Brødskiver. Ett av svarene på pastorens bønn finner vi en torsdagskveld utenfor Kievs jernbanestasjon. I det gule lyset fra den enorme McDonalds-logoen vrimler en blanding av pendlere, rusmisbrukere, turister og hjemløse. Her møtes hver uke en gruppe mennesker med bagen full av nysmurte brødskiver.
– Vi ser at mennesker mangler mat og håp. Hva annet valg har vi enn å gjøre det Jesus befalte oss å gjøre, spør Oxana (24) retorisk.
Hun er den yngste i gruppen, og tolk for anledningen.
Sammen med Maxim, Pasha, Vova og Luda går hun ned trappen mot jernbanesporet. I drønnet fra et godstog og eimen av søppel og urin, møter vi to menn som sitter på noen bruskasser. Her kan fattige levere inn flasker de har samlet, mot en liten sum i pant.
Gjengen gir mennene en matpakke hver – og en lapp med invitasjon til menighetens møter. Luda bøyer seg ned, peker på lappen og forklarer hva som er skrevet på den. Mennene nikker, takker før gjengen går videre.
– Den mannen vi nettopp møtte, luktet vondt, sier Maxim og fortsetter:
– Hvor mange menigheter tror du ville latt han slippe inn døra?
Inne på Kievs ærverdige hovedjernbanestasjonen vrimler det av pendlere. Her blir vi møtt av to virkeligheter – togpassasjerene som haster hjem og dem som regner stasjonen som sitt hjem. De er som oftest usynlige for folk flest, men Pasha får øye på en mann som står bøyd over et gelender. Mannen står urørlig, selv når Pasha forsøker å få kontakt.
– Vi må hente lege, sier Pasha til de andre.
Han går tilbake til mannen med en pose brødskiver, men mannen verken svarer eller beveger seg.
– Disse menneskene har ingen som hjelper dem eller bryr seg om dem. Hvordan kan vi snu oss vekk fra deres behov, sier Oxana.
Les hele reportasjen i siste KS på papir
 
|
||
