Metall i ben og armer

Inne på Karmel kebab sitter fem amerikanske gutter i svarte skinnjakker med nagler, remser og tatoveringer. Alle nyter den nye norske «nasjonalretten» og gafler nedpå, utenom bassist Jonathan Dunn, han er bandets «grønne alibi» og har valgt stedets sunneste salat. 

 

Tungvektere. De amerikanske hardrockguttene utgjør bandet Demon Hunter og er på sitt aller første norgesbesøk. Ja, de fleste har ikke satt sine ben på europeisk grunn før. I kveld skal de spille på den kristne metallfestivalen Nordic Fest i Oslo og i morgen bærer turen videre til Tyskland. Da gjelder det å få med seg litt norsk kultur. I tillegg til «nynorsk» opplevelse hos Karmel, har guttene vært på Norsk Folkemuseum på Bygdøy. Det ga tydeligvis appetitt. 

Bandet Demon Hunter spiller musikk som på musikkspråket kalles heavy metal. Som betegnelsen tilsier, er dette rock i tungvekterklassen. Men selv om gitarriffene er tunge, er budskapet av mer oppløftende art. De er kanskje ikke så kjente i Norge, men i USA er de faktisk veldig populære. Så populære er de at de hittil har solgt mer enn en halv million plater. 

Vokalist Ryan Clark (31) svelger siste bit med kebab og setter seg ned ved et bord sammen med KS-journalisten. Han finner raskt fram et par svarte skinnhansker, som når halvveis ut på fingrene, trekker dem raskt på hendene og knepper igjen ved håndleddet.

 

Guddommelig finger. – Hvorfor i all verden heter dere Demon Hunter?

– Det navnet kom ganske tilfeldig egentlig. Nesten som om det var en guddommelig finger med i spillet, sier Ryan og smiler lurt.  

– Det vi forsøker å formidle med navnet, er at man på en aggressiv måte skal ta tak i de dårlige sidene ved ens eget liv, ens egne «demoner» om du vil. Vi vil oppfordre folk til ikke å feie de vanskelige tingene under teppet, men få det ut i lyset og ta tak i eget liv. Derfor er musikken så aggressiv også.

Vokalisten, som også er tekstforfatter i bandet, sier at han forsøker å speile menneskers liv i et kristent lys når han skriver sangene.

– Tekstene våre handler i stor grad om livets utfordringer. Vi prøver å relatere til mennesker som har det vondt og gi videre gaven vi har fått, nemlig Jesus Kristus og evig liv, sier Ryan og tar en slurk av brusen. 

 

Ildsjeler. Noen hundre meter bort i gata, inn i en bakgård og opp en trapp i Sub Churchs lokaler, jobber en håndfull personer iherdig. Mobiltelefonene vibrerer og ringer i ett kjør. Ark brettes, cd'er pakkes ut og plakater ordnes. Det er duket for Nordic Fest 2010. Et av hovedbandene åpningskvelden, er Demon Hunter.

– Kaffe er essensielt på dette tidspunktet, sier festivalsjef Oddmund Solheim (38) og tar en slurk av det store kruset. 

Det var de tre ildsjelene Oddmund Solheim, Stefan Unnerud Jensen (32) og Pål Dæhlen (34) som startet metallfestivalen for åtte år siden. Anledningen var at plateselskapet til Pål, Nordic Mission, feiret fem år. Festivalen ble så godt mottatt at den nå arrangeres for niende gang. 

 

Fellesskap. – For Nordic Fest er fellesskapstanken veldig viktig. For kristne som liker slik musikk, er det viktig å ha et samlingspunkt én helg der fokuset er kristen tro og metall­musikk, sier Pål mens han kikker litt rastløst på mobilen som ikke vil slutte å ringe. 

I begynnelsen var det en liten norsk gjeng som utgjorde musikkfestivalen, nå kommer halvparten av de omkring 300 deltakerne hvalfartende fra utlandet. 

– Dette er en kjempeviktig festival for de som er unge og som liker alternativ musikk, påpeker Pål.  

Da han startet plateselskapet Nordic Mission i 1997, var nettopp dette fokuset, å være et kristent alternativ i metallsjangeren. 

– På den tiden var det veldig vanskelig å få tak i kristen metalmusikk. Nå 13 år senere har vi mer enn 1.000 titler i katalogen og et ganske bredt utvalg. Det har vært et bevisst valg at Nordic Mission skal være et kristent alternativ. 

 

Les hele reportasjen i siste KS på papir