Brenner for menighet

Begge lever for å bygge Filadelfia Ålesund. De har ingen fancy pastortitler å skilte med, bare en overbevisning om at den lokale menigheten er hva Jesus ba oss om å bygge.

– Mange unge mennesker går i menigheten så lenge de selv får noe ut av det. Når det blir for krevende, eller det virker mer spennende en annen plass, stikker de dit. Denne tankegangen vil vi røske litt i, sier Alexander.
Sunnmørsguttene har ikke sansen for at ungdomsarbeidet ofte blir en menighet i menigheten.

– I Ålesund har vi ungdomsarbeid fordi det er relevant for å nå de  yngre, men vi er veldig bevisst på at det er menigheten som helhet vi bygger, sier Kristoffer.

Han er gift med Mariane Godø, som har lille Caspian i magen. Mariane møtte han i Hillsong Australia, der han tok en bachelorgrad i teologi. Også Alexander Botn har studert der.

– Den åpenbaringen av menighet jeg fikk del i der har gitt livet en tydelig retning, sier Alexander.

Ingen koseklubb.

Mange menigheter står i fare for å bli koseklubber for kristne.  Da er noe galt, mener Kristoffer.

– Menigheten er ikke en koseklubb. Vil vi se folk frelst, blir det mer arbeid på oss. Hvis menigheten er en oase i ørkenen, er det ikke vår jobb å ligge i sola og drikke vann. Det er vi som drar vannbøtta i land og springer bort til dem som er tørste. Menighet handler ikke om oss. Det handler om de som ikke er frelst. Gud trenger verken vår bønn, lovsang eller tro for å handle. Det er vi som trenger dette. Gud trenger oss til å fortelle om ham. Det er dette som er menighetens oppgave.

Han mener Jesus demonstrerte dette allerede på korset, da han ga begge røverne en lik sjanse til å ta i mot nåde.

– Det er ikke tilfeldig at Jesus hang mellom to røverne. Like til døden demonstrerte han at alle skal få den samme sjansen til å ta imot. Personlig synes jeg det er lettere å snakke om Jesus her inne enn på skaterampen, men når vi leder folk til Jesus, vil Den Hellige Ånd overbevise om synd. Det er ikke vår arbeidsoppgave, sier han.

Hvis folk må passe på veska si når de kommer til kirken, mener Kristoffer det er et sunnhetstegn. Og en gang oppdaget kona hans, Mariane, en kvinne som hadde forsøkt å ta livet sitt på menighetens toalett.

– Hun kunne ikke ha valgt et bedre sted for et selvmordsforsøk, fordi i menigheten redder vi liv, sier han.

Lidenskap må til.

Alexander Botn ser et forbilde i den lidenskapen Paulus hadde for at andre skulle bli frelst. Paulus var til og med villig til å gå fortapt selv, dersom det kunne berge noen.

– Mangler vi denne lidenskapen, kan vi spørre Gud om å gi oss den. Vi trenger ikke å be Gud om å bli en bedre taler eller få større kapasitet. Dersom vi ber om lidenskap for våre ufrelste venner, vokser kirken automatisk. Da taler vi bedre og drives av noe langt viktigere enn vår egen agenda.

For å nå våre ikke-kristne venner bør vi bli flinkere til å handle på den Hellige Ånds utfordringer. Alexander har hørt at Reinhard Bonnke en gang spurte Gud om hvorfor han valgte en harry tysker til å nå Afrika med evangeliet. Svaret han oppfattet var overraskende, men tankevekkende: «Du er den tredje personen jeg spør.»

– Gud er lidenskapelig opptatt av mennesker, og derfor roper Den Hellige Ånd til oss hele tiden. Vil vi høre på han? Personlig synes jeg det er bedre å løpe en gang for mye enn å ikke løpe i det hele tatt.

Gode vaner.

Da Alexander og Kristoffer studerte i Australia var de omgitt av lidenskapelige mennesker. I det miljøet var det lett å holde fokus. Alexander sier han er avhengig av å ha venner som drar han i riktig retning.

– Form gode vaner sammen med venner som vil det samme som deg, og hold hverandre ansvarlige. Det gjør det så mye lettere å brenne for Jesus. Og kjemp for å holde lidenskapen som en høy prioritet i livet ditt. Vi kjenner kanskje ikke at Den Hellige Ånd flyter i kantinen på skolen. Det er da vi ikke må gi opp, men be Gud om å bevare lidenskapen i oss, sier han.