Møteplassen

Klokka er 09.46 tirsdag morgen. Sangerne og musikerne pusler med lydprøver på scenen mens en møtevert tenner stearinlysene. Tre-fire deltakere har rukket å komme gjennom registreringen og sitter spredt rundt i salen. Årets viktigste konferanse for Pinsebevegelsen skal være i gang om 14 minutter. Filadelfia, Oslo er stedet hvor pastorer, predikanter og ledere de neste dagene skal inspireres, utrustes og settes i stand til å lede morgendagens pinsebevegelse i Norge.

Idet klokka nærmer seg 09.55 har noen titalls mennesker funnet veien inn. Bak scenen sitter sangerne og musikerne og venter på siste beskjed om hvordan åpningsmøtet skal foregå.

– Dette her så jo hyggelig og trygt ut, sier en pastor idet han med raske skritt kommer inn i det lille rommet og springer ut igjen på jakt etter en fra Lederrådet.       

Ute i hovedsalen begynner radene å fylles opp. På nest fremste rad står to karer og funderer på om de skal sette seg litt lenger bak.

Langhåret
– Filadelfia, Birkeland er plassen der det skjer, sier Roger Nygård (39) livlig.

Han er forstander i Filadelfia, Birkeland og en gammel traver på predikantkonferansen. Med seg har han medarbeider og eldstebror Tor Martin Thomson (48), som dette året debuterer på konferansen.

– Det er veldig deilig å komme hit og treffe folk du ikke treffer så ofte og få en liten opptur, hvis man kan si det sånn. Det handler om å få litt input om hva vi gjør som bevegelse, sier Roger.

– Jeg har jo hørt mye positivt og synes det er spennende å bli med for å se hvordan ting egentlig fungerer, sier Tor Martin.

– Jeg er nok Pinsebevegelsens mest lang­hårede pastor, sier Roger og drar hånda gjennom det lange håret mens han ler høyt.
Kvart over ti er møtet i gang. Lovsangsleder David André Østby ber forsamlingen reise seg og bandet begynner å spille. Folk synger høyt og usjenert.

På bakerste benk sitter Svein-Robert Solberg (46), barnepastor i Filadelfia, Hamar. Han synes det er viktig å være til stede på konferansen, men savner flere av de unge lederne.

– Det er et stort bønneemne at det vokser opp nye og unge ledere som deltar på predikantkonferansen. Det sier litt når jeg som nærmer meg 50 fortsatt er en «ungfole».

Passe inn
– Se nøye på denne gutten, sier Jostein Krogedal, pastor i Intro Sandnes til forsamlingen.

– Han er den neste generasjonen. Dette er de vi må satse på selv om de ikke nødvendigvis ser ut til å passe helt inn.
Krogedal har tatt med seg Thomas Erlandsen på scenen. Thomas er barnebarnet til den kjente pinsepredikanten Tom Erlandsen, men har valgt en ganske annet «look» enn bestefaren. For et par år siden var Thomas med i et dokumentarprosjekt som tok utgangspunkt i hans søken etter sine røtter.

– Det var viktig for meg å gå litt dypere i røttene. Jeg passer jo ikke inn i den «karikerte» pinsevennen og ønsket å finne ut om det var rom for slike som meg.

– Hva gjorde du da?

– Jeg dro først til New York for å snakke med en professor i skandinavisk pentakostalitet. Jeg så på bygninger og steder hvor Barratt kanskje hadde satt sine føtter. Jeg snakket med mange forskjellige mennesker rundt om i Norge. Spesielt interessant var det å snakke med Aril Edvardsen om striden som var på 70-tallet.

Thomas’ ferd endte med at han fant en plass i den bevegelsen han hadde vokst opp i. Etter å ha jobbet som ungdomspastor en del år, ble han eldstebror i Pinsekirken Tønsberg for et halvt år siden.  

– Som eldstebror må man ha det store overblikket. Det er veldig utfordrende, men det er veldig gøy også, sier Thomas.  

Bli dyktiggjort
– Nei, Jan Tore, du kan da ikke stå med den genseren i KS, sier Beate Tornes (41) og sikter til mannens strikkede genser med påskriften Scania.

– Jo da. Scania er best, sier Jan Tore Tornes (46) fleipete og drar i ullgenseren.  

Hjemme i pinsemenigheten på Fræna utenfor Molde er Jan Tore ledende eldste og Beate barneleder. Til vanlig jobber Beate på kolonialbutikk og Jan Tore driver to transportfirmaer.

– Hva er grunnen til at dere kommer hit år etter år?

– Det er viktig å være oppdatert på hva som skjer i Pinsebevegelsen. For meg er dette stedet viktig for at Den Hellige Ånd kan inspirere meg til å bli en bedre leder.

Jan Tore mener snakk om strukturer er viktig, men at det aller viktigste er å bli dyktiggjort til å føre mennesker over fra mørke til lys.

– I år er det utrolig spennende det som skjer. Denne gangen kommer vi ikke til å drukne i papir, men vi kommer til å måtte ta stilling til vår åndelige vekst og utvikling, sier Jan Tore.  

Den «nye» verden
«Gud, nå vil jeg gi deg hele mitt liv,» synger Arvid Pettersen torsdag morgen. Noen reiser seg på bakerste benk. Det går som en bølge gjennom forsamlingen. Ikke lenge etter står folk med hendene i været, ansiktene vendt oppover og synger svensk av all kraft: «Navnet Jesus, skjøna navnet Jesus.»

Taler på morgenmøtet er Karl Inge Tangen. Han underviser en fullsatt sal og presenterer sin ferske doktoravhandling. Etter møtet er pastor Jostein Krogedal henrykt over det han har hørt.

– Han greide å tegne et bilde av hvordan den nye verden ser ut. Ikke «den kristne verdenen», men den verden som de kristne skal inn i. Han viste at det er en stor utfordring for kirken å klare å bryte ut av isolasjonen og inn i den nye verdenen som vi forlot for 30-40 år siden. Dette var en «nerve» i konferansen sett med mine øyne, sier Jostein.  

Alle skal trives
– Hei Inger, sier Kjersti og gir kafémedarbeideren en stor klem idet hun er på vei forbi i trappa.

Driftsleder i Filadelfia, Kjersti Bergsaker, jobber bak kulissene under Predikantkonferansen. Hennes dag begynner kl. 07.00 om morgenen. Alt skal være klappet og klart til deltakerne kommer.

– Det er jo ålreit at det ser litt hyggelig ut når folk kommer, da.  

– Det er kaffe opp og det er kaffe ned. Mange trenger hjelp med praktiske ting, og da må vi være parate.

Natt til åpningsdagen sover ikke Kjersti så godt, men når første dag er i havn, pleier det meste å gå på skinner.

– Her kommer det folk fra enhver krok i Norge. Mange kommer fra små steder og har ikke noe nettverk. Når de kommer hit, skal de bli satt litt ære på, sier Kjersti.

Det er ikke alle som har noen å spise middag med. Da er kafeen i kjelleren et trygt og godt sted å komme.

– Det er ikke alle som blir bedt ut. Ikke alle blir invitert ut med «de store gutta». Vi må tenke at det ikke er bare de som står navngitt i programmet som er viktige.

Positive tilbakemeldinger
Torsdag ettermiddag er store deler av konferansen unnagjort. Det har vært møter, seminarer og debatter. De norske pinsemenigheters ytremisjon har feiret 100 år og jubilanten Emanuel Minos har blitt hedret. Framme ved scenen huker vi tak i Sigmund Kristoffersen fra Lederrådet og spør ham om de er fornøyd.

– Vi opplever dette veldig positivt og har fått veldig mange gode tilbakemeldinger. Mange sier at det er inspirerende å være her og at det som kommer frem er matnytting.

– Hva slags forventninger har dere til hoved­taler Doug Oss?

– Vi kjenner ikke ham så veldig godt, men vi tror at han har noe å gi til oss av både tyngde og inspirasjon.
Nå er det middagstid og folk beveger seg sakte ut av salen.

– Skal vi ta en kaffe og en matbit, da, spør en pastor en annen ute i gangen.  

Mens de rusler ned trappa går konferansens nest siste dag mot en ende. Sannsynligvis er kaffekoppene, restaurantbesøkene og samtalene omtrent like viktige som møtene under Pinsebevegelsens Predikantkonferanse.


Les flere saker fra Predikantkonferansen her.