Før revolusjonen døpte pinsepastor Gheorghe Balcan nyomvendte om natten og holdt møter i hemmelighet bak nedrullede gardiner. Kollegene hans ble torturert og fengslet. Nå er Pinsebevegelsen i Romania tredoblet.
– Det er vanskelig å beskrive med ord alt det jeg har opplevd siden jeg fikk nyheten om de første opptøyene 16. desember 1989 i Timisoara, sier Gheorghe Balcan, pastor i pinsemenigheten Filadelfia, Onesti i Romania både før og etter revolusjonen. Nå har både han og menigheten han leder levd i 20 år etter den blodige revolusjonen som satte Romania fri fra tyrraniet.
Ved årskiftet var det 20 år siden Romania opplevde sin blodige revolusjon og frihet fra landets diktatoriske kommunisme. Det antas at mer enn 1.100 mennesker ble drept under revolusjonen.
Nicolae Ceausescu styrte landet fra 1965 til han og kona Elena ble skutt etter en hastig «rettssak» 1. juledag 1989. Ceausescus grusomme styre ble etter hvert avslørt. Han var en brutal despot. Under ham utviklet Romania seg til et av de fattigste og mest tilbakestående landene i Europa. Mens Ceausescu levde i luksus sammen med sin familie, levde store deler av folket i stor fattigdom. Ceausescu var også en hensynsløs diktator som systematisk forfulgte annerledestenkende og minoriteter gjennom sitt fryktede sikkerhetspoliti Securitata.
De kristne kirkene ble forfulgt under Ceausescus styre. Kristne ble fengslet og torturert for sin tro. Menigheter måtte drive sin virksomhet «under jorden» og i hemmelighet, med fare for strenge sanksjoner.
Lettelse og frykt
– Først ble jeg fylt av lettelse over at frykten for det kommunistiske systemet var over. Som kristne ble vi fulgt med argusøyne fra Securitatea, Ceausescus fryktinngytende sikkerhetsstyrke. Vi ble overvåket på jobb, i privatliv og i menighet. Samtidig følte jeg også frykt for det nye og ukjente. Jeg ante ikke hvordan det ville gå med landet vårt.
Balcan legger ikke skjul på at han hadde levd med håp om forandring og bedre tider for de kristne i mange år.
– Vi lengtet etter frihet til å forkynne evangeliet til alt folket i landet. Samtidig var vi lei av matrasjoneringskortene og at våre barn måtte stå i lange køer fra de var sju, åtte år gamle for å kjøpe litt mat. Der måtte vi stå uansett vær. Da nyheten om revolusjonen nådde oss, sto flere av våre barn i en slik kø for å få tak i mat. Det var vanskelig å få tak i mat, så vi måtte bare finne oss i å vente og kjøpe det som våre ledere skaffet.
Forhørt og forfulgt
– Hvilke forhold levde din menighet under?
– Som pastor måtte jeg levere ukeprogrammet for våre møter til Securitatea eller det lokale politiet på forhånd. Det skulle være detaljert, time for time. Hvis vi var samlet ut over den tiden vi hadde oppgitt, utsatte vi oss for stor risiko. Holdt vi på et kvarter for lenge, ble jeg kalt inn for å forklare meg. Det var uhyggelige møter. Jeg opplevde det flere ganger.
Kontakten med utlendinger var også sterkt kontrollert, noe som gjorde det vanskelig å få kommunisert med trosfeller i andre land, eller få hjelp, forteller Balcan.
Angitt av våre egne
– All kontakt med utlendinger måtte skrives ned og rapporteres til Securitatea, ellers kunne det bli trøbbel. Om våre ledere mottok besøk uten å ha avgitt rapport, ble det sterke reaksjoner. Det forferdelige er at også blant oss pinsevenner fantes det angivere, som gikk bak vår rygg og rapporterte hemmelige besøk til Securitatea. Dette førte til at kristne ledere ble arrestert, torturert og noen av dem døde. Andre ble kastet i fengsel i mange år.
Filadelfia, Onesti driver i dag møtevirksomhet i et av fengslene der blant annet den kjente rumenske forkynneren Richard Wurmbrandt satt fengslet i mange år. I dag spiller pinsevennene på lag med fengselsledelsen.
Pinsemenigheten i Onesti fikk aldri svar på søknaden om å bygge eget kirkebygg i byen. I årene under kommunismen levde menigheten sitt liv i et hus som ble gitt av en kristen familie.
– Vi greide å lage ett stort rom der, hvor det var plass til 80 personer. Som oftest kom det så mange til møtene at de fleste ble stående utenfor. Vi hadde åpne dører og vinduer slik at de også kunne følge med på hva som skjedde på møtet. Friheten var imidlertid svært begrenset.
Dåp om natten
– Hvis vi døpte noen som ikke allerede var menighetsbarn, fikk vi problemer. Hvis Securitatea fant ut dette, kom det sanksjoner. De forhørte stadig kristne ledere og banket dem opp for å omskolere dem. Løsningen var å døpe nyfrelste i elven eller i private hjem, langt vekk fra nysgjerrige øyne og fra menighetslokalet. Selv ble jeg døpt 10. april i 1972 klokken to på natten i et privat hjem. Vi dekket til vinduene slik at ingen skulle se hva vi drev med og angi oss, forteller Balcan.
Ny kirke og anerkjennelse
– Hvilke forandringer fulgte i revolusjonens fotspor?
– I mars 1990 sendte vi en ny søknad til de nye lokale myndigheter om byggetillatelse, og i august samme år fikk vi den innvilget! Det var litt av en gledesdag for menigheten! Umiddelbart samlet vi oss til bønn om at Gud skulle hjelpe oss å bygge kirken. Han svarte på våre bønner ved at en gruppe brødre og søstre fra Filadelfia, Drammen kom og besøkte oss i april 1991. Lederen for gruppen var Kjell Våraker. Det ble et rørende møte med våre norske trossøsken. De var de første utlendinger vi møtte og det ble skapt et vakkert gudvillet vennskap mellom oss og Filadelfia, Drammen.
Høsten 1996 kunne vi innvie vårt nye Filadelfia, sentralt i bybildet, takket være hjelpen fra våre norske venner. Det var en stor dag for oss.
LES MER I NYESTE PAPIRUTGAVE AV KS.
