I dag skjer det. De siste 475 årene har den evangelisk-lutherske religion vært statens offentlige religion. Det vil det - etter all sannsynlighet - bli slutt på når Stortinget behandler kirkeforliket i dag.
Konservative kristne fra ulike sammenhenger har de siste dagene protestert høylydt mot grunnlovsendingen, som de mener er det endelige slaget i avkristningen av Norge. Det har blitt opprettet Facebookgrupper, oppfordret til bønn og sendt SMS-er. Bekymringen er forståelig, men protestene kommer dessverre mange år for sent.
Allerede i 2006 la Gjønnes-utvalget fram sin utredning som skulle gi Stortinget et grunnlag for å avgjøre hvorvidt statskirkeordningen skulle videreføres. Kirkeforliket, som Stortinget stemmer over på mandag, er en politisk avtale som ble inngått mellom stortingspartiene Ap, FrP, Høyre, SV, KrF, Venstre og Sp i 2008.
Statskirken blir av noen ansett som en skanse mot avkristningen av Norge. Dersom statskirke forsvinner, og § 2 i Grunnloven endres, mister også Norge sin kristne tilhørighet, hevder noen. Enkelte mener også at vi vil se konsekvensene av statskirkeforliket om noen år, og angre bittert.
Men et partnerskap mellom stat og kirke har ikke betydd vekst og framgang for Den norske kirke. Snarere tvert imot. Kirken har årlig tapt medlemmer i tusentall, gudstjenestebesøket har gått ned, staten har overstyrt kirken i ansettelsesspørsmål og kirken har blitt mer utydelig i etiske spørsmål. «Avkristningen av Norge» har skjedd til tross for at vi har hatt en grunnlovsfestet statsreligion.
Det har vært bred enighet innenfor frikirke-Norge at vi er tjent med en større likestilling av trossamfunnene. Det kan også bli bedre kår for kirkens konservative krefter uten statlig innblanding i indrekirkelige anliggende, som i utnevnelsen av biskoper.
Statskirken har ikke vært et likeverdig partnerskap. I realiteten har staten hatt mer makt over kirken, enn kirken har hatt over staten. I statskirkeforliket taper staten makten over kirken. Spørsmålet blir i hvilken grad kirken nå lykkes i å vinne folket. Begrepet folkekirke har både danskene og svenskene levd godt med i flere år, og kirken og den kristne kulturarven har fortsatt en stor plass hos våre skandinaviske naboer.
Verken en kristen kulturarv eller kirkelige anordninger gjør Norge til et mer eller mindre kristent land. Kirken handler om folket. Derfor er det bare mennesker, og ikke land, som kan kalles «kristne». Det er disse kirken nå må vinne.
