Fra jærbonde til frognerfrøken

Ingebjørg Finnbakk har bare fire fingre igjen å telle før hun flytter til Oslo for å studere stats­vitenskap på Blindern. Overgangen fra gårdstilværelsen på Jæren til kollektivet på Frogner blir milevid, men det bekymrer henne ikke det grann.
– Jeg har bodd et halvt år alene i Uganda. Der jobbet jeg blant foreldreløse og krigsrammede barn. Oslo blir jo nesten som hjemme sammenlignet med dette. Nå kan jeg ta en telefon når som helst og reise hjem når jeg vil, sier hun.

Menighetsjakten.

Så fort Ingebjørg har flyttet til Oslo, vil hun starte jakten på det nye åndelige hjemmet sitt. Det kan ikke falle henne inn å gå gjennom studenttilværelsen uten å være aktivt med i en menighet.
– Jeg har inntrykk av at mange kristne studenter setter menighetslivet litt på hold i storbyen. De tilhører jo menigheten på hjemplassen, så i studietilværelsen er det nok å droppe innom kirka med det mest spennende programmet, hvis de har tid. Det er nok lett å droppe en søndag fordi man har det travelt eller får besøk, men nettopp derfor vil jeg bestemme meg på forhånd for at dette ikke skal bli meg.

Hun aner ikke hvor hun lander. – Jeg vil ta runden, men ikke la den trekke ut for lenge. Hvor jeg lander, avhenger nok en del av hvilke relasjoner jeg får, men også av menigheten og hvilken retning den er på vei, sier hun.

Framtidsplanene.

– Hvorfor akkurat Oslo?
– Det er noe jeg har drømt om siden jeg var liten. Jeg er så fascinert av slottet og alle de fine bygningene. Ja, for en gårdsjente fra Bryne er Oslo nemlig nokså eksotisk, ler hun.
Det er ikke bare Oslo Ingebjørg har drømt om. Helt siden hun skrev en oppgave om nord- og sørproblematikken i tiende klasse, har hun sett for seg en jobb innen diplomati eller humanitært arbeid.
– Jeg vet ikke om det kommer til å skje. Jobbmulighetene innenfor disse yrkene er dårlige her i Rogaland, og jeg ser jo for meg en base her. Jeg kan likevel ikke bare studere sykepleie eller noe annet som virker praktisk. Jeg får heller stole på at veien blir til mens jeg går. For en kontrollfreak som meg er dette vanskelig, men jeg har lært meg å takle tanken. Statsvitenskap er uansett et bra utgangspunkt, sier hun.

Studietilværelsen.

Ingebjørg er fullt klar over at mange kristne studenter opplever troskriser i studietilværelsen. Dette er hun ikke så bekymret for. Hun er allerede typen som stiller spørsmål ved alt, også troen:
– Jeg er den typen som vil vite alt om alt, men jeg har gitt opp det når det gjelder kristendommen. Jeg har ofte diskutert troen med folk som kan mer teori enn meg, men jeg vet likevel hva jeg tror på. Jeg har godtatt at jeg ikke kan forstå alt. Det er likevel ingenting som kan ta fra meg den tryggheten jeg opplever hos Gud. Den kan ikke beskrives med ord eller sammenlignes med noe.

Husmorskolen.

Foruten et halvt år i Uganda har Ingebjørg bodd hjemme på gården. Nå gleder hun seg til å kunne gjøre sine egne prioriteringer. Tenk bare å få snakke i telefonen når hun selv ønsker det. Å passe på strømforbruket og handle til middag er hun ikke fullt så klar for.
– Jeg gleder meg til å gjøre som jeg vil, men liker ikke helt å bli voksen. Jeg føler at jeg må ha svarene selv nå. Jeg er nemlig et dårlig kone­emne. Heldigvis har moren min hatt husmorkurs med meg de siste dagene, rett og slett for å være trygg på at jeg i alle fall kan lage én sunn matrett.
For hvis noen spør Ingebjørg om hun kan lage en lettvint aurepanne (les: ørretpanne) med pasta, er svaret ja. Hun har også sett på mens moren lagde knekkebrød og frokostbrød, men for å være ærlig tror hun det blir mest kjøpemat i poser og pulverform.
– Ja, og så havregryn. Det er jo billig og greit. Jeg kan jo slenge oppi noen bananer for å være ekstra sunn, men dette håper jeg ikke mor leser, sier Ingebjørg.

I bagasjen.

Hun gleder seg til å starte med blanke ark et sted hvor ingen kjenner henne.
– Jeg føler at jeg har forandret meg etter ugandaoppholdet. Da jeg kom tilbake til lille Jæren, måtte jeg kjempe for å ikke havne i det gamle rollemønsteret. Derfor gleder jeg meg til at folk kan bli kjent med meg uten at familien og venner skal si hvordan jeg er. Jeg tror for eksempel at jeg tør ta langt flere utfordringer enn de ser for seg.
Vi må ikke misforstå. Det gjør hun helt klart. Familiene og vennene på hjemplassen er de kjæreste hun har. Hun er evig takknemlig for verdiene hun har fått med seg hjemmefra.
– Vi er stabile og rolige vesener i min familie. Gjennomtenkte bønder. Dette gjelder også troen. Er det noe jeg har lært, så er det å ha tid til mennesker, samme hvem de er. Og så har jeg fått prentet inn at jeg bør gå for det jeg har bestemt meg for. Når jeg sier noe, så blir det sånn. Det skal jeg huske i Oslo, sier hun.