Bør kristne menigheter frasi seg vigselsretten som følge av den nye ekteskaps-loven? Det mener flere kristenledere.
Endringene i ekteskapsinstitusjonen som følger av den nye ekteskapsloven av 2008, bryter med grunnleggende kristne forestillinger om ekteskap og familieliv. I ulike kristne miljøer har man derfor reist spørsmålet om hvilke konsekvenser lovendringen får for den vigselsrett som er gitt kirkesamfunnene.
I mai 2009 kom rundt tyve privatpersoner med forskjellig kristen bakgrunn sammen i Oslo for å drøfte situasjonen. I Bergen møttes i august representanter for ulike kirkesamfunn til en strategisamling. Ved et møte i Oslo i oktober ble det så nedsatt en arbeidsgruppe for å utrede konsekvensene av en eventuell frasigelse av vigselsretten.
Utvalget som har bestått av pastor Jan Bygstad, generalvikar Roald N. Flemestad, professor Bernt T. Oftestad, pastor Reidar Paulsen samt professor Helge J. Thue, har nå lagt frem en innstilling der kirkesamfunn og menig-heter til oppfordres til å frasi seg vigselsretten. Her følger utdrag fra deres uttalelse:
Uforenlig med kristen tro
Ved å avvise at ekteskapet er en sosial ordning bygget på biologiske realiteter knyttet til familien som samfunnets grunncelle, bryter den nye ekteskapsloven med Den internasjonale konvensjon om sivile og politiske rettigheter av 1996. Konvensjonen, som ble gjort til norsk lov i 1999 («Menneskerettsloven» i Lov av 21. mai 1999 nr. 30), legger til grunn at ekteskapet gjelder mann og kvinne, og at familien som den grunnleggende enhet i samfunnet har krav på statens beskyttelse. Også andre menneskerettighetskonvensjoner samt utallige spesial konvensjoner om ekteskap omfatter kun heterofile forhold.
Den bibelske skapertro forstår ekteskapet på en lignende måte. Samlivet mellom mann og kvinne er Guds gode ordning, gitt før syndefallet for å sikre slektens opprettholdelse. På denne måte inngår kjønnspolariteten som et av de grunnleggende trekk ved menneskelivet. Den fysiske omfavnelse mellom mann og kvinne tjener Guds formål. Fordi det legemlige er Guds gode gave til mennesket, utelukkes enhver prinsipiell dualisme mellom det åndelige og det materielle i tilværelsen.
Forestillingen om et likekjønnet ekteskap frikopler det seksuelle samkvemmet fra den naturlige ordning. Bortfallet av prokreasjon betyr at kjønnsakten forstås som en slags «ren kjærlighet» uten annen begrunnelse enn det erotiske. Individet søker på denne måten intimitet utenfor rammen av familien. Skulle man i et slikt forhold ønske å få barn, kan dette ikke virkeliggjøres som på naturlig måte. Løsrevet fra kjønnspolariteten må barnet konstrueres ved hjelp av medisinsk teknikk.
Siden menneskets biologiske identitet fornektes, fremstår inseminasjonen som det «myndige menneskets» herredømme over naturen, en slags åndens seier over materien. Det legemlige forstås om en skranke mennesket som åndsvesen søker å overvinne i ønsket om å realisere seg selv. Ideologien i den nye ekteskapsloven bryter derved på en avgjørende måte med den bibelske grunntanken at Gud har skapt mennesket som mann og kvinne for at de sammen skal være «ett».
Bibelsk perspektiv
At mennesket er skapt som mann og kvinne, er en viktig side ved menneskets gudbilledlighet (1 Mos 1:28). Kjønnsforskjellen er fundamental både for menneskets tilblivelse og selvforståelse, og er derfor ikke tilfeldig, men uttrykk for Guds skapervilje.
Ekteskapet er innstiftet av Gud (1 Mos 2:24) og forstås i samsvar med Den hellige skrift som en offentlig troskapspakt inngått mellom én mann og én kvinne. I denne enhet virkeliggjør Gud sin vilje ved å skape nytt liv i og med barna. Barn er den mest dyrebare gave fra Gud. Familien, forstått som fellesskapet av mor og far og barn, skal ivareta barnets rett til og behov for å kjenne og å få omsorg fra sine biologiske foreldre så langt det er mulig. Likeledes utgjør familien som gudgitt institusjon fundamentet for foreldreretten og –ansvaret. Hvis staten griper inn i foreldremyndigheten, overskrider den sin rett.
LES MER I NYESTE PAPIRUTGAVE AV KS.
