For å sikre Guds vilje best mulige levekår, må vi klare å innrømme de gangene vår overbegeistring tok feil retning i møte med enda en ny vekkelsesbølge.
Av og til dummer vi oss ut, og det er helt greit. Det som ikke er greit er når dumskapen vi begår bare skal «gå over» helt av seg selv. Uten kommentar. Uten konsekvens. Uten noen form for omvendelse fra dumskapen.
Det at vi dummer oss selv ut, det er en ting. En annen ting er når vi fremstiller både tro, troende og Gud selv i et dumskapens lys.
«Du må ikke tenke så mye», var det en trosfelle som oppmuntret meg til da jeg hadde spørsmål i forbindelse med noe som «bare måtte være Gud». Som om tenkning er et mengdebegrep; og hvis det var det så burde vi unngå å tenke mye. Vel, dumskapen tåler verken spørsmål eller etterprøving. Ikke nok med det, den tror ikke Gud tåler det heller.
I ettertid viste det seg at den bejublede vekkelsesutløsningen kanskje ikke var fra Gud likevel. Det var mest kulturelt skapte og kule begrep på engelsk, blandet med mye iver og nyreligiøse meditasjonsteknikker som førte til en «vekkelseshype» der og da. En slik «hype» kan for så vidt ha noe for seg. Den gir erfaring, spennende opplevelser og den kan gi vekst. Men ikke hvis den får stå ukommentert eller ukonfrontert.
Problemet med det som «bare må være Gud» er stillheten som følger når det går opp for de involverte at det kanskje ikke bare var Gud likevel.
Nye kristenbegrep. De siste få årene har det dukket opp mange nye vekkelsesbølger, fulle av Guds liv og fulle av dumskap. Begge deler. Vi har fått nye kristenbegrep som våre naboer og menneskeheten for øvrig ikke har forutsetning for å forstå: Soaking. Firetunnel og Sozo. Farskjærlighet og Finansengel. Treasurehunt og Transforming Norway. Vi har i tillegg fått utvidet vår geografikunnskap til å omfatte små «truckstops» i både Florida og California.
Dette viser oss i hvert fall to ting: Det ene er at Gud gjør nye, flotte saker blant sitt folk, på små steder uten naturlige forutsetninger for megakirker eller gigantiske vekkelser. Det andre det forteller oss er at kristne litt for ofte gir gjensvar på Guds gaver, eller våre egne innfall, med tenkning og språk som bare passer kristne.
Møter oss selv i døra. Våre vekkelser og våre «vekkelser» fremstår litt for ofte som «av kristne – for kristne». Kanskje det er derfor det nå er vanskelig å finne de menneskene som var utelukkende positive til Lakeland – «vekkelsen». Fordi vi møter oss selv i døra, og der står dumskapen og vinker. Så i stedet for å gi et språk om hva som var dumskap og hva som faktisk var Guds godhet (og tålmodighet!) i for eksempel Lakeland, forsvarer man egen overbegeistring med åndelige fraser som at «djevelens angrep på evangelisten var så store» eller «hvem er vi til å kaste første stein».
Begge utsagn er sanne, men like fullt uansvarlige. Uansvarlige fordi de manipulativt kveler enhver videre kommentar og beskytter alle som ukritisk applauderte. Og vi bør vite at det er de som ukritisk applauderer som gir vekkelsens dumskap rom.
Dumskap. Hva er så dumskap? Ordboken forteller oss at dumskap er manglende forstand, det å begå tabber og det å komme med tåpelige bemerkninger.
Man kan si at det vitner om manglende forstand når ledere gir rom for teologi som ikke er fundamentert i Bibelen, og enda verre – ikke tillater ansvarlige ledere å gi sunne kommentarer uten å fremstille disse som religiøse mørkemenn uten begrep om Guds nåde.
Det må sies å være en tabbe å omfavne «vekkelser» som gjør de kristne til absolutte mottakere av noe, gjerne kalt Guds kraft, og ikke til etterfølgere av Jesus. Det er en tåpelig bemerkning å forsvare «vekkelsen» ved å be mennesker «ikke tenke så mye». I kjølvannet av vår lengsel etter Guds handlekraft i våre liv kunne vi alle kommet med historier som bærer preg av både manglende forstand, tabber og tåpelige bemerkninger. Dumskap, med andre ord.
Så, skal vi ikke tåle dumskap? Paulus sa selv at menigheten i Korint bare måtte finne seg i hans galskap, om enn ikke i hans idioti. Jeg tror vi skal tåle masse av hverandre, også dumskap, men vi skal ikke tåle stillheten som følger.
Våre menigheter vil alltid utfordres av det faktum at sterke personligheter og mer usikre personligheter inngår i en symbiose av gjensidig avhengighet og ensidig påvirkning. Vi er ikke noe annet enn dumme hvis vi ikke innrømmer farene ved mekanismer som manipulasjon, kontroll og overstyring.
Innrøm feilsteg. For å sikre Guds vilje best mulige levekår, må vi klare å innrømme de gangene vår overbegeistring tok feil retning.
LES MER I NYESTE PAPIRUTGAVE AV KS.
