Ellen Ebbesvik kom til Institutt for sjelesorg i 1998. Her fikk hun hjelp til å komme seg videre i livet etter årevis med overgrep i barndommen. Instituttet ble hennes andre hjem – et sted for rekreasjon, hvile, fornyelse og legedom.
Ellen Ebbesvik, født i Kristiansand, og nå bosatt på Sotra utenfor Bergen, vokste opp som den eldste av fire søsken.
– Som barn hadde jeg utrolig godt humør, hadde rødt hår og frekner og var stor og tjukk. Jeg var glad i skolen, og de første årene gråt jeg når vi hadde fri, sier Ellen og ler.
Her er Ellen. Bare ta meg! Hun minnes fasinasjon av nydelige mennesker i rullestol da hennes far lå på et vanførehjem i ni måneder, herlige skogsturer med foreldrene og sommerferier på landet hos onkelen og tanten.
– Det var solskinn fra begynnelse til slutt, forteller hun.
Men solskinnet skulle ta en brå slutt. Åtte år gammel opplevde Ellen å bli frarøvet kroppen sin, av en mann som ufarliggjorde overgrepet ved å kalle det «kos»: «Kom, nå skal vi gå og kose oss litt. Dette blir vår hemmelighet.»
– Etter det eide jeg ikke meg selv, og det var som om jeg gikk med en stor plakat der det sto: «Her er Ellen. Bare ta meg!»
I ti år fortsatte overgrepene, både fra den første, men også av andre.
– Har man først blitt fratatt kroppen sin én gang, var det bare «vær så god neste». Da jeg ble tenåring, var jeg mer bevisst på følelsen av å ikke ha verdi. Samtidig var litt nærhet, vond nærhet, bedre enn ingen nærhet.
Ellen bar på disse hemmelighetene i lang tid, og framsto som veldig sterk, men en dag forsvant grunnen under henne, og hun oppsøkte hjelp.
Flere ganger i året dro hun på rekreasjonsopphold på Institutt for sjelesorg.
Sjelesorg er å vise kristen omsorg for sjelelige behov hos et medmenneske, og en sjelesørger er en person med taushetsplikt som gir veiledning fra Bibelen til livet videre.
– Jeg ønsket å tilgi overgriperne mine, for jeg bar på mye hat og bitterhet. Jeg ønsket å bli oppreist som menneske. Og da jeg feiret min 50-årsdag, var det den største festen jeg har laget for meg selv, for da kunne jeg endelig være Ellen, og vite hvem jeg er.
Godt sted å ha det vondt. Når Ellen forteller om oppholdene og om stedet, kan man se stjerner i øynene hennes.
– Dette er et godt sted å ha det vondt, pleier jeg å si. Jeg vet ærlig talt ikke hvor jeg ville vært hen uten den hjelpen jeg har fått her. Stedet og menneskene her har vært med på å gi meg et nytt liv. Rune Stray var min faste sjelesørger. Bare det å kunne møte samme sjelesørger hver gang, noen som kjente meg, ble veldig trygt og godt for meg. Rune møtte meg med respekt og nærhet, og han tråkket ikke over mine grenser. Han var villig til å lytte, og det betyr mye.
Ellen forteller om skogen, hvilken jobb hun har gjort der inne. Hun har gjort det til en vane å ikke gå på opptråkkete stier, men heller lage egne stier. Hun forteller om den enorme og spesielle freden som ligger som et teppe overalt på stedet, og hun løfter fram jordkapellet, der hun har sunget mang en sang.
– Men det viktigste ved dette stedet har vært for meg å kunne komme som jeg er, uten fordømmelser eller nysgjerrige blikk. Her er det frihet.
LES MER I NYESTE PAPIRUTGAVE AV KS.
Fri: I løpet av årene på Institutt for sjelesorg har Ellen opplevd å bli satt fri fra det som tynget Hun har lært å tale sant om livet, og fått anledningen til å legge bak seg fortidens vonde minner, hat og bitterhet. (Foto: Trine Kvalnes)
