I hellig skrud

Jeg er til stede i Majorstuen kirke under semesteråpningen til Menighetsfakultetet. Kirken er fullsatt. Det er rekord i antall nye studenter. Jeg sitter inntil midtgangen. Gudstjenesten er inne i sin viktigste fase, og det er et vakkert syn jeg ser. En forsamling av flere hundre ungdommer beveger seg i retning nattverdbordet. Køen virker endeløs. Til sanger som «Salige visshet», «Navnet Jesus blekner aldri» og «Kron Ham, kron ham!» glir et seierstog sakte forbi meg. Det er som en åpenbaring av Salme 110, 3: «Ditt folk møter villig fram den dagen du mønstrer din hær. I hellig skrud kommer din ungdom til deg som dugg ut av morgenrødens skjød» (Salme 110,3).

Den store gruppen av nye studenter representerer et underlig senmoderne fenomen som har gitt overskrifter i store dagsaviser i sommer: at interessen for religionsstudier øker, at troen erkjennes som et fundamentalt perspektiv i livstolkningen og at mange norske ungdommer tar sitt kristne disippelskap på alvor. Nå er de her, og bak hver av dem står foreldre, søsken og venner som heier dem fram; gode fruktersom de er av det langsiktige og tålmodige arbeidet som kirker og trossamfunn utretter.

Men det aner meg at de er svært ulike. De kommer fra ulike kanter av landet, og deres troshistorier er forskjellige. De glir inn i ulike studieprogrammer, og de har mer eller mindre klare oppfatninger av hvilken kompetanse de søker og hvilken jobb de skal bekle i framtiden. Felles for dem alle er at nå er de her. Under samme tak. I samme nattverdkø. Ved alteret mottar de Kristi legeme og blod. De tar del i en felles handling som opphever alle tidsavstander og som beveger seg utover alle kirkestrider. De lar seg forene med alt Guds folk til alle tider.
De internasjonale studentene gir dessuten en smak av den spennvidde som preger den verdensvide kirke. Det jeg ser er dessuten et sterkt uttrykk for den enhet som vokser fram nedenfra mellom søsken i troen. Om noen år skal disse – som kommer fra en rekke ulike kirkesamfunn og som sitter side om side i lesesal og kantine – bære ansvaret for en ny kirkelig virkelighet. Den som vil være preget av at gamle skillelinjer ikke lenger har samme splittende karakter som tidligere.
Jeg ser det demonstrert i den samme gudstjenesten: hun som har åpningshilsenen (i en luthersk kirke) er ei jente fra pinsekirken i Tønsberg som nettopp har avsluttet et studieopphold blant greskortodokse kristne i Syria. Og fra talerstolen blir det snakket avvæpnende om at visst tåler troen de refleksjonsprosesser som et faglig studium inviterer til. Troen vokser seg om mulig både sterkere og smidigere hos dem som ærlig søker sannheten.

Jeg tenker at hver av disse nærmere 400 ungdommene er en juvel i Guds hjerte. Han følger deres dager og fyller deres timer med nye innsikter. Som lærer, veileder og medvandrer får også jeg gå sammen med dem. Vise dem oppmerksomhet, være der i deres vekstprosesser og troskamper, ta del i deres drømmer og bekrefte deres visjoner for menigheter og samfunn.
  Er det mulig å ha en mer meningsfull hverdag?
Når Gud «mønstrer sin hær» så gjør han det på sin måte. Våre innsikter er dermed begrenset. Bortsett fra dette: i denne hæren vil det være unge mennesker som like vakre, rene og sårbare som duggdråpen kommer til å bære hans hellige nærvær med seg ut i verden. Og være et gjenskinn av Gud.