«Den hvithårede afrikaneren»

Osvald Orlien ble født 2. januar 1912 og vokste opp i beskjedne kår på bruket Orlia i Jondalen utenfor Kongsberg. Han ble frelst som 17-åring, og gjennom sin hybeltilværelse hos fami- lien Wetterstad på Kongsberg kom han i kontakt med pinsevennene og ble døpt. Datteren i familien, Hildora, ble siden Osvalds hustru.

Kallet til Afrika
Samtidig som medstudentene feiret russetiden, dro Osvald til fjells for å søke Guds ledelse for framtiden.

Mens han satt i bønn på en trestubbe, fikk han det han senere omtalte som sitt misjonskall. Han skulle til Afrika. Dermed slo også tanken om å studere medisin rot i ham, det var jo noe han kunne få bruk for på misjonsmarken. Samme høst dro den unge gutten til Oslo og startet sine medisinstudier. Han levde studentlivet på en hybel i gamle Vika, med gangavstand til menigheten i Filadelfia. Han gikk også på menighetens bibelskole og pendlet mellom Filadelfia og Universitetet. Men et fattigslig studentliv gjorde at han ble syk, og i 1931 dro han hjem igjen til Kongsberg.

Historiens yngste Filadelfia-pastor
Da Barratt talte på et stevne på Kongsberg i 1932, ble Orlien valgt til referent, og med sin klisterhjerne skrev han et nærmest ordrett referat av Barratts tale. Barratt merket seg den unge mannens evner, og siden ble han flere ganger invitert som forkynner til Filadelfia.

I 1939 kalte Barratt ham til redaksjonssekretær i Korsets Seier, og nå startet det nære og fortrolige samarbeidet mellom den unge Osvald Orlien og den 50 år eldre T.B. Barratt for alvor. Men det skulle ikke vare lenge. 29. januar 1940 døde Barratt etter et kort sykeleie. Barratt kalte Orlien til seg sent kvelden før han døde, omfavnet ham med sterke armer og hvisket: «Orlien, tenk at du og jeg skulle slå våre hoder sammen – det var Guds vilje.»

Den 28 år gamle Osvald Orlien overtok som forstander i Filadelfia etter T.B. Barratt, og mange som fikk ha Orlien som pastor forteller om en sterk vekkelsestid som formet deres liv. Spesielt trekker mange fram Orliens bibelundervisning som helt spesiell og avgjørende for menighetens vekst.

Orlien sier opp
Selv om Osvald Orlien betraktet oppbruddet fra legestudiet i 1931 som definitivt, slapp aldri misjonskallet ham. I 1940 oppdaget han at han fremdeles hadde studierett på medisinsk fakultet, og han tok sin endelige beslutning: Han ville satse for fullt på studiet og melde seg til tjeneste som misjonslege.

Han sa derfor opp sin stilling som forstander i 1951 mens han begynte på 2. avdeling av studiet med klinikkarbeid på Ullevål og Riksen, noe som ikke lot seg kombinere med forstandergjerningen. Beslutningen vakte oppsikt. Eldsterådet prøvde å få ham på andre tanker, men det nyttet ikke. Orlien var sikker i sin sak.

Men utfordringene var ikke over med dette. I studietiden ble han alvorlig syk, og mange mente at han aldri ville bli frisk igjen og kunne reise ut som misjonær. Vendepunktet kom en kveld han ble gjenstand for forbønn fra mange menigheter. Han fortalte selv om denne kvelden og sangverset som kom til ham mens han lå i sykesengen med høy feber:

Nåde strømmer fra korset ned,
dyp som havet med stille fred.
Nok for tid og for evighet,
Nåde nok for meg!

Hildora og Osvald Orlien hadde etter hvert fått seks barn, og Osvald forsørget familien ved vikarjobber som sykehuslege og ved å reise som predikant i helgene. Men under sykdomsperioden røynet det på, for sykepenger fikk han jo ikke siden han bare hadde tilfeldige inntekter. Men med Hildoras evne til å få pengene til å strekke til, og gode venners hjelp og omtanke, kom de seg gjennom denne perioden.

Kaziba
I 1954 var Orlien ferdigutdannet lege og året etter bekjentgjorde han sitt kall i Korsets Seier.

Da Osvald Orlien kom til Kaziba i Kongo i 1958, 46 år gammel, var det et nær 30 år gammelt misjonskall som var blitt realisert.

Pionérmisjonærene Oddbjørg og Gunnerius Tollefsen, utsendt fra Filadelfia, grunnla pinsevennenes første misjonsstasjon i Kongo i Nya Kaziba i 1922. Der var det etablert et barnehjem, en poliklinikk og en fødselsklinikk. Med dette utgangspunktet gikk Orlien i gang med å bygge opp et stort sykehus som skulle bli selve flaggskipet i norsk pinsemisjon, og redningen for tusenvis av mennesker.

I tillegg til selve sykehuset bygget Orlien opp en egen sykepleierutdanning. I boken «I Kongo med bibel og operasjonskniv», forteller Orlien med egne ord om utfordringene og alle de dramatiske hendelsene ved sykehuset.

Denne artikkelen er et utdrag fra en større artikkel i vår papirutgave denne uken. Kjøp eAvis her